Norge taper terreng i kunnskapssamfunnet

I norsk skoledebatt hører vi ofte at «Norge bruker mest på utdanning». Det er blitt en gjenganger i politiske taler og i offentlige utredninger – som om volumet alene forteller hele sannheten. Men virkeligheten er mer sammensatt. 

Når vi går grundigere inn i tallene, blir bildet mindre flatterende for Norge enn det mange ønsker å tro.

Ja, vi ligger relativt høyt når vi måler andelen av fastlands-BNP som går til utdanning. Men dette er bare halve historien. Når vi benytter samme målemetode som de fleste andre land – andel av samlet BNP – faller Norge dramatisk, fra 1. plass til 16. plass, ifølge SSB. 

Det betyr at vi ikke lenger er i front, men i ferd med å sakke akterut i det globale utdanningsløpet.

Ser vi til våre naboer, blir det tydeligere. Sverige og Danmark bruker en større del av den totale nasjonale verdiskapingen på utdanning enn Norge.

De velger å styrke satsingen nettopp fordi de ser hva som ligger foran oss: Teknologisk omstilling, demografiske endringer, økende behov for kompetanse i arbeidslivet og en ny generasjon barn og unge med større behov for støtte, veiledning og struktur. 

Når land vi gjerne sammenligner oss med, trapper opp innsatsen, mens vi står stille, er det grunn til ettertanke.

Denne situasjonen forsterkes av kommuneøkonomien, som i praksis avgjør hva skolene kan tilby. 

Når budsjettene ikke strekker til, blir konsekvensene merkbare der barna er: Færre voksne tilgjengelige, mindre rom for spesialpedagogisk støtte, tøffere prioriteringer og økt press på lærere og øvrige ansatte. Når kommunen tvinges til å velge mellom lovpålagte tjenester, blir læringsmiljø, støtteapparat og kvalitet i undervisningen naturlig nok satt under press.

Det er ikke teoretiske utfordringer – det er hverdagen i norske klasserom. Flere elever trenger tilrettelegging og sosial støtte enn tidligere. Uroen øker. Stadig mer ansvar skyves over på skolen. 

Samtidig forventes det at resultatene skal forbedres, at inkluderingen skal styrkes og at elevene skal rustes for et samfunn og et arbeidsliv i rask endring. 

Når oppgavene øker, men verktøyene ikke følger med, skapes en ubalanse som sliter på både elever og ansatte.

Ambisjoner uten finansiering er ikke politikk – det er retorikk. Norge har i generasjoner vært bygget på en grunnleggende idé: At utdanning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av bakgrunn, og at et sterkt offentlig utdanningssystem er en grunnpilar i et trygt, stabilt og kunnskapsbasert samfunn. 

Dersom vi ønsker en skole som gir barn og unge et reelt løft, som bygger kunnskap, kultur og sosial trygghet, må vi prioritere deretter.

Dette handler ikke bare om å gjøre mer – det handler om å gjøre nok. Nok til at kommunene kan levere sitt samfunnsoppdrag. Nok til at barn og unge faktisk får den opplæringen og støtten de har krav på. Nok til at ansatte kan lykkes i jobben sin, ikke løpe på marginene.

Vi står ved et veiskille. Skal Norge holde tritt med kunnskapsutviklingen internasjonalt, må ambisjonene våre gjenspeiles i budsjettene. Skal barna våre utvikle ferdighetene, tryggheten og mulighetene som kreves for framtiden, må investeringene stå i forhold til forventningene.

Norge kan ikke slå seg til ro med gamle trofeer og statistikker som pyntes på. Vi må forvalte arven fra dem som bygget opp vårt utdanningssystem – og samtidig sikre at vi har kraft og vilje til å videreutvikle det. 

Hvis vi virkelig mener at utdanning er vår viktigste framtidsinvestering, da må det synes i kommuneøkonomien, i nasjonale prioriteringer og i hverdagen i norske skoler.

Det er gjennom kunnskap, fellesskap og tydelige prioriteringer vi bygger framtiden. Det krever handling – nå.