Hva gir statsbudsjettet oss egentlig?

Debatten om forslag til statsbudsjett, som nylig ble lagt fram, handler i stor grad om hvem som får mer, og hvem som får mindre. Det er viktig. Men spørsmålet som ofte kommer i bakgrunnen, er hvilke konkrete resultater pengene faktisk skal gi oss.

En bevilgning gir politisk oppmerksomhet, men viser ikke i seg selv hvilke resultater innbyggerne får. Flere ansatte, nye ordninger og økt aktivitet kan være nødvendige virkemidler. Men virkemidlene forteller ikke alene om politikken virker.

Det blir særlig vanskelig å vurdere resultatene når en satsing krysser grensene mellom departementer, direktorater, institusjoner og kommuner.

Hver av dem kan utføre sin del av oppgavene og rapportere gode resultater. Likevel kan det mangle en vurdering av om det samlede målet med satsingen ble nådd.

I en nylig publisert, fagfellevurdert artikkel undersøkte jeg åtte utvalgte norske styrings- og revisjonsdokumenter.

Blant dem var to rapporter fra Riksrevisjonen fra mai og juni 2026, om samhandlingen om eldre og om effektiv ressursbruk i offentlig sektor. Studien skilte mellom å ha ansvaret for et politisk område og å ha informasjon og kapasiteten som trengs for å vurdere de samlede resultatene.

Dokumentene om samhandlingen mellom sykehus og kommuner ga det tydeligste funnet.

Samhandlingsreformen ble lagt fram i 2009. Helse- og omsorgsdepartementet har hatt det overordnede ansvaret, men manglet løpende, sammenkoblet informasjon for å vurdere hele pasientforløpet mellom sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester. Ansvaret var plassert.

I mai la Riksrevisjonens fram en rapport om samhandlingen om eldre fra mai 2026, 17 år etter at reformen. Rapporten viste at det nødvendige informasjonsgrunnlaget for å vurdere de samlede resultatene fortsatt manglet.

Studien kan ikke vise hvor utbredt dette er i staten, eller hvilke virkninger politikken har hatt. Den viser derimot hvorfor det ikke er nok å fordele oppgaver og be hver virksomhet rapportere på sin del.

Riksrevisjonens rapport om effektiv ressursbruk fra juni i år viser at problemet også angår statsbudsjettprosessen. Staten mangler systematisk informasjon om sammenhengen mellom ressursbruk og resultater. Budsjettprosessen ivaretar heller ikke godt nok perspektivet på tvers av departementene.

Økonomiregelverket i staten stiller krav til resultatrapportering og evaluering innenfor virksomhetenes og departementenes ansvarsområder. Når en satsing går på tvers av disse, bør det derfor også avklares hvem som skal sammenstille informasjonen og gjøre rede for de samlede resultatene.

Dette er ikke et argument for flere rapporter. Det er en oppfordring til å være tydeligere når nye satsinger presenteres og følges opp.

For hver vesentlig satsing bør regjeringen svare på fire spørsmål før satsingen vedtas:

• Hvilket resultat skal oppnås?

• Hvilke måltall og andre opplysninger kan vise om vi nærmer oss målet?

• Hvilke parter skal levere informasjon?

• Hvilket organ skal sammenstille den, vurdere helheten og forklare resultatet for Stortinget og offentligheten?

Dette organet må få et tydelig mandat, nødvendige fullmakter, tilgang til relevante opplysninger og kapasitet til å sammenstille og vurdere dem.

Disse forutsetningene må også avklares når satsingen vedtas. Rapporteringen må vise hva vi fortsatt ikke vet.

Når statsbudsjettet presenteres, skal vi selvsagt få vite hvem som får pengene. Men vi må også få vite hva pengene konkret skal gi oss, hvordan resultatene skal vurderes, og hvem som skal gjøre rede for helheten.

Kan Stortinget be om svar på disse spørsmålene allerede i årets budsjettbehandling?