Flere i arbeid? Fjern siloene

Når kommunale budsjetter behandles, feires ofte de synlige seirene: Et nytt bygg, flere rehabiliteringsplasser eller færre avgifter. Vår tids største samfunnsutfordring – ungt utenforskap – lar seg imidlertid ikke løse eller måle fra et år til et annet.

Hvert år faller tusenvis av unge utenfor jobb og utdanning. Dette koster samfunnet tosifrede millionbeløp per person gjennom livet. Problemet er ikke lover eller budsjetter, men at dagens forvaltningsmodell er rigget for kortsiktige gevinster fremfor langsiktig investeringer.

Gjennom Flere i arbeid – sannsynligvis Norges største helhetlige satsing på ungt utenforskap – har vi ofte stanget hodet i systemveggene mellom kommunens fagfelt. Det oppstår et fastlåst spenningsfelt mellom kommunens struktur og målgruppens behov for innsats på tvers.

Hvis oppvekstsektoren investerer i tidlig innsats i skolen, høster kanskje Nav eller helsesektoren gevinsten ti år senere. For innbyggerne har sektortilhørighet ingen betydning. I dagens forvaltningsmodell mangler vi imidlertid felles budsjetter.

Gode initiativer bremses derfor i en evig dragkamp i interne budsjettprosesser. Dette hindrer effektiv forebygging, innovasjon og bærekraft. Vi må derfor fjerne det tradisjonelle silofokuset.

I Kristiansand har vi et fantastisk symbol på akkurat dette: Kunstsiloen. De gamle kornsiloene ble kuttet på tvers for å åpne opp bygget og gi plass til noe helt nytt og felles. Det er nøyaktig det samme vi må gjøre med de usynlige økonomiske og faglige hindringene i Kommune-Norge. De må kuttes på tvers for å slippe til ekte samarbeid.

Et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg peker på denne svikten i sin ferske NOU, «Den nye velferdskommunen». Utvalget trekker fram «pilotsyken» som en stor brems for helhetlig arbeid. Gode tiltak forblir kortvarige prosjekter i stedet for å bli en fast del av driften. Slike hindre gjør at vi ikke løser de store samfunnsflokene, som for eksempel ungt utenforskap.

Ekspertutvalgets foreslår et nasjonalt «skaleringsfond». Vi har foreslått et «samfunnsflokebudsjett» basert på erfaringene fra Flere i arbeid.

Podkast

Uenig med eget utvalg: – Forsvinnende lite penger

Jakob Blom

Begrepene er forskjellige, men tanken lik: Vi må binde sammen sektorene gjennom strukturelle økonomiske grep. Pengene må ikke gå til nok et tidsavgrenset prosjekt eller en pilot. De bør tildeles direkte inn i den ordinære driften og til å prioritere virkningsfulle tiltak som bør skaleres opp.

En slik budsjettmodell vil fungere som et økonomisk insentiv som motiverer de etablerte linjene i organisasjonen til å samhandle tettere og mer helhetlig. Forslaget vårt ble lagt fram i et møte vi hadde med arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng i vår.

Kritikere vil trolig hevde at et slikt budsjett er en avsporing, og at langsiktigheten allerede er ivaretatt gjennom kommunelovens krav om fireårige økonomiplaner og samordnet forvaltning. Men vi har mange eksempler på at lovverk og et teoretisk handlingsrom ikke er nok, selv om vi faktisk har noen lokale politikere som har gitt seg i kast med å utfordre systemet.

Når vi mislykkes i å prioritere langsiktige, virkningsfulle løsninger på tvers, skyldes det at de økonomiske insentivene i hverdagen trekker i motsatt retning. Et samfunnsflokebudsjett skal ikke være en passiv sekk med penger som låser gamle strukturer. Det skal i stedet fungere som et aktivt ledelsesverktøy.

Ved å belønne resultatoppnåelse fremfor tradisjonell sektorkamp, tvinger modellen fram den helhetlige tenkningen som loven krever.

Det største problemet med god forebygging er at suksessen er usynlig. Vi kan telle antall uføre, men ikke katastrofene som aldri skjedde. God forebygging handler om den trygge voksne som fullførte utdanningen og betaler sin skatt med glede – uten at vi kan se at vedkommende sto på kanten av stupet som femtenåring.

Visjonen må være klar: Vi skal kutte siloene på tvers. Vi må slutte å brannslukke dyrt på hver vår tue, og heller bygge broer i den ordinære driften.

Den ferske NOU-en foreslår et skaleringsfond i tråd med våre anbefalinger. Dette gir håp om at fremtidens statlige overføringer vil rigges for samarbeid fremfor sektorkamp. Det er først da vi klarer å løsne skikkelig opp i samfunnsfloker som ungt utenforskap.