Det store løftet

I kjølvannet av den største flyktningkrisen i Europa etter krigen, står norske kommuner overfor det største bosettingsløftet noensinne. Det vil kreve mye av alle.

I tilleggsforslaget til statsbudsjettet som kom fredag, legger regjeringen til grunn at det vil komme 33.000 asylsøkere til Norge neste år, og at ekstraregningen vil bli på 9,5 milliarder kroner. Tallene er usikre, både hva gjelder kostnader, antall asylsøkere og hvor mange som etter hvert blir innvilget opphold. Men de blir helt klart store. Allerede i år har det kommet over 18.000 asylsøkere, og flere blir det.

Det er hevet over tvil at hele apparatet må bygges kraftig opp – fra politiet, UDI og IMDi til den enkelte kommune. For statens del gjelder det saksbehandlere og nye mottak, for kommunene tilbud om bolig, helsetjenester og et opplæringstilbud som kan gi så god og rask integrering som mulig.

Det er ikke rart at dette skaper usikkerhet, både i befolkningen og kommunene. Men hvordan det går, er ikke gitt på forhånd. Det handler om hvordan man velger å møte situasjonen; om man ser på flyktningene som en ressurs som kan tilføre oss arbeidskraft og kulturimpulser eller om man lar seg overvelde av mulige, framtidige problemer.

– Alle kriser har en gyllen side, sa skolesjef Wilhelm Anglevik i Fjell, da Kommunal Rapport besøkte kommunen og laget reportasje om hvordan de håndterer en tredobling av antallet flyktninger.

Det han tenkte på, var hvordan kommunen nå etablerer nye samarbeid for å løse oppgavene, og at dette tjener hele befolkningen – ikke bare flyktningene.

At kommuneledelsens holdninger og innsatsen innen integrering utgjør en forskjell, har vi sett ved mottaket av det – relativt sett – beskjedne antallet som er bosatt de senere årene. Noen kommuner gjør jobben langt bedre enn andre, til tross for at ulike forutsetninger, for eksempel når det gjelder arbeidsmarked, har stor betydning.

Derfor er holdninger og innsats viktig i den situasjonen vi er i nå. Kommuner som ikke har så gode resultater eller er nye på feltet, må lære av dem som får det til. Her har både KS og statlige organer en viktig rolle å spille – som tilretteleggere og formidlere av råd, kunnskap og kompetanse.