Ungdomsskolemamma

Det jeg liker ved å være lærer, er at det skjer noe rundt meg hele tiden. Jeg kunne ikke hatt en jobb hvor jeg satt i fred på et kontor. De fleste lærere har det til felles at de er utadvendte, har lett for å prate og tør å ta ordet i forsamlinger. De er rett og slett glade i å være sammen med mennesker. Ellers er kollegiet en broket og hyggelig forsamling.

Selv har jeg ikke vært lærer i mer enn sju år. Før studerte jeg arkeologi og drev med feltarbeid om sommeren. Men ettersom jeg var alene med mine to barn, og pendlingen til Universitetet i Oslo ble for slitsom, bestemte jeg meg for å avbryte hovedfaget og ta «pedden». Jeg gikk et år på Høgskolen i Østfold, før jeg begynte på barneskolen og senere på ungdomsskolen her i Hobøl. Jeg bor rett nede i veien og lurte på hvordan det ville bli å bo så nært jobben. Men det har gått helt fint, og jeg angrer ikke på at jeg ble lærer.

Nå er jeg kontaktlærer for en basisgruppe i 8.-klasse, og jeg underviser asylanter i en mottaksgruppe. Fagene mine er norsk og KRL (kristendom, religion og livssyn, red. mrk.). Jeg synes KRL er det viktigste faget fordi det handler om hvordan mennesker skal fungere sammen. Faget skal virke som brubygger mellom religioner og kulturer, og denne brubyggingen må til for å få et godt samfunn. Mange elever synes KRL er kjedelig, men jeg har som mål at de skal like det.

Selv om det er timeplaner og mange andre planer vi må følge, er ikke lærerjobben forutsigbar. Jeg må ta ting på sparket og hele tiden finne kreative løsninger. Det er ikke ofte en time blir slik jeg hadde tenkt på forhånd. Ting skjer underveis. Det kan være noe negativt du må ta tak i, kanskje krasjer kopimaskinen så du ikke har de papirene du trenger, eller du blir avbrutt. Da må du kunne improvisere, og det passer meg.

Den største utfordringen ved å være lærer er å måtte være mentalt til stede hele tiden. Jeg har mange roller. Jeg skal undervise, veilede og være litt «mamma». Det er en del uro i klasserommene i dag. Alle skal jo være i den samme skolen. Det er ikke mange land i Europa hvor de integrerer elever med både atferdsproblemer og funksjonshemning i en enhetsskole. Jeg synes tanken om at alle skal gå i den samme skolen er god, men det må følge ressurser med. Det er det dessverre ikke ofte det gjør. Derfor kan støynivået bli en stor belastning for lærere og medelever.

Vi har stort fokus på språkbruk og oppførsel blant elevene. Ungdommene i dag bruker ord og uttrykk som det ikke ville ramlet oss inn å si da jeg var ung. Foreldrene får hakeslepp når jeg går igjennom remsa av ukvemsord de bruker seg imellom. «Jævla bitch», «din homse», «fuck you», «hore» osv. er dagligspråk for mange.

Noe vi snakker mye om blant lærerne, er mange elevers manglende motivasjon. De gjør ikke så godt de kan. Venner og fritid er mye viktigere enn skolearbeidet. De kommer uansett inn på videregående. De vet de får både jobb og grei økonomi når de blir voksne, uansett innsats på skolen. Vi ser at elever som ikke er etnisk norske, i større grad tar skolearbeidet på alvor. De stiler høyere og har større ambisjoner yrkesmessig. Det gjelder også norske elever som har bodd en stund i utlandet.

Selv syntes jeg det var helt greit å gå på skolen da jeg var ung. Jeg tror jeg var en rolig elev som likte de fleste fagene. Jeg husker en lærer vi hadde på ungdomsskolen. Han var nok den første læreren min som hadde i seg mye av det lærere er i dag. Før hadde vi hatt eldre lærere. Denne læreren var ung og ny og ville ha oss til å diskutere. Det var vi ikke vant med. Dette var på 70-tallet i Førde, og jeg gikk på en ny skole uten klasserom, en såkalt åpen skole. Det gikk av moten, og her på denne skolen i Hobøl har vi mest tradisjonelle klasserom. Men i den nybygde delen har vi klasserom med hems, der kan smågrupper jobbe.

Det er mye jobbing når du er lærer. Folk serbare de lange feriene, og uten dem, hadde vi ikke klart oss. Forrige uke jobbet jeg 52 timer, og det er en normaluke for meg. Når jeg har konferanseperiode, blir det ofte opptil 75 timer i uka. De fleste lærerne går fra skolen utpå ettermiddag med en veske papirer som de skal jobbe videre med hjemme. Når jeg har hatt folk boende hos meg, er det ofte blitt forundret over hvor mye jeg jobber.

Jeg er såkalt adjunkt med opprykk. Lønna er 28.000 kroner brutto i måneden. Vi får stort sett ikke betalt for mer enn normalarbeidstid, men jeg synes det hadde vært bedre om jeg fikk betalt for alle timene jeg legger inn. Føler at jeg ikke kan gjøre mindre, hvis resultatet skal bli godt. Her på skolen merker vi at det har vært kutt i budsjettene, og mange stillinger er fjernet. Med litt sykdom på toppen, blir det mye arbeid på dem som er igjen.

Men jeg trives altså som lærer. Til tross for uro og dårlig språkbruk, er elevene hyggelige. Jeg har mange gode samtaler med dem og mange gode arbeidsøkter. Også de som er litt vanskelige i timene, er utrolig hyggelige når jeg får dem på tomannshånd.