Nyheter

Med ordet i sin makt

KOLBOTN: Hun må holde tunga rett i munnen og finne ordene raskt og effektivt. Leila Shariff er tolk i norsk og farsi og elsker utfordringene i jobben.

Som tolk har jeg taushetsplikt, jeg skal være nøytral og upartisk og bare formidle det partene sier. Det er også viktig at de snakker til hverandre og ikke ser på meg. Jeg skal på en måte ikke være der, eller være som en kassettspiller. Det er det ikke alle som forstår.

Den hyggeligste jobben er å være med på helsestasjonen. Der møter jeg gravide som jeg følger helt til fødselen. Jeg har også vært tolk under fødsler. Så blir jeg kjent med de små barna. Det er veldig koselig.

Men tolkejobben kan også være tøff. Jeg jobber alene og må være veldig selvstendig. Det er hektisk og krever total konsentrasjon.

Tolking er en sensitiv jobb, og noen tolkeoppdrag kan by på problemer. For eksempel er det noen menn som ikke vil at jeg som dame skal være tolk for dem. Spesielt afghanske menn. Andre har behov for å snakke og åpner seg for meg, siden jeg har taushetsplikt. Så det med taushetsplikten er viktig, men kan også være frustrerende. Jeg kan jo ikke fortelle noen om det jeg vet, selv om det skjer lovbrudd eller overgrep.

Hverdagen som tolk er variert, og jeg har mange spennende oppdrag. I dag har jeg tolket på en foreldrekonferanse på en skole. Jeg har også vært i en barnehage og tolket i forbindelse med opplæring av personalet i forhold til en spesiell sykdom. Senere skal jeg tolke på kompetansesenteret på Kolbotn i møte mellom saksbehandler og en som går på introduksjonsprogrammet.

Jeg jobber med mye forskjellig, men vil ikke ta oppdrag på Radiumhospitalet. Hvis legene gir en dårlig nyhet, vil jeg ikke være den som forteller det til pasienten, selv om jeg er flink til å la jobb være jobb.

Flere jeg tolker for ønsker å holde kontakten eller innlede vennskap, men jeg skiller mellom jobb og privatliv. Det må jeg.

Mange tror at jeg som tolk har innflytelse på prosessen, men det har jeg ikke. Jeg har måttet fortelle folk at de ikke får bli i Norge, for eksempel. Det er tøft, men jeg legger det bak meg når jeg går hjem. Jeg kan ikke redde verden. Av og til har jeg lyst til å påvirke, men det kan jeg jo ikke.

Jeg tolker helst på farsi, selv om jeg også kan arabisk. For å tolke må man være helt stødig i språket man tolker på. Anatomi, diagnoser, fagterminologi og alt annet må jeg ha oversikt over. Jeg noterer av og til. Hvis det er mange i en sal og jeg skal tolke, må jeg notere navn. Og jeg noterer tall.

Jeg kom til Norge 7. juni 1987 klokken 21. Da kom jeg sammen med mannen min, som nå er eksmannen min, og våre fire barn. Jeg ble gravid allerede da jeg var 17 år. Tre uker før vi flyktet, fikk jeg tvillingjenter. Jentene var tre måneder da vi kom til Norge, vi var først i Tyrkia.

Jeg er kommunist, og fordi jeg var politisk aktiv i Iran, ble det farlig å bo der. Regimet aksepterte ikke oss som mennesker, og jeg aksepterte ikke regimet. Jeg giftet meg også politisk. Jeg var ung og giftet meg uten mine foreldres samtykke.

Jeg har ikke vært i Iran etter at jeg flyktet derfra. Hvis jeg reiser tilbake, blir det som om jeg aksepterer regimet. Og det gjør jeg fortsatt ikke. Så jeg er en trofast flyktning, kan du si.

I Iran jobbet jeg som lærer og rektor. Jeg har lærerutdanning fra Iran og en rekke kurs og videreutdanninger fra Norge, i tillegg til at jeg gikk på videregående i en alder av 26 år.

Jeg fikk bare 125 timer med norskopplæring da jeg kom hit til landet. Men jeg måtte se på barne-TV og lese barnebøker med mine barn, så det var bare å lære seg språket. Jeg er glad i språk. Det er nøkkelen til å komme seg inn i samfunnet.

Her i Norge har jeg hatt arbeid siden 1990. Jeg har jobbet mye med barn og ungdom, vært miljøarbeider, miljøterapeut i psykiatrien og jeg har også jobbet som familieveileder.

I 1997 begynte jeg å tolke, men da var det frivillig arbeid. Jeg tolket for blant andreSOS Rasisme, Selvhjelp for flyktninger, advokater og psykologer. Jeg har også sittet fire år i Utlendingsnemnda. Det vil jeg gjerne gjøre igjen.

I 2005 fikk jeg min første jobb som betalt tolk, for Lørenskog kommune. Nå jobber jeg for tolketjenesten i Follo, for Noricom og for Hero - det vil si for både kommuner og for private. Men jeg er ikke selvstendig næringsdrivende, selv om flere av mine kolleger er det. Jeg er mot privatisering. Dessuten orker jeg ikke å drive med regnskap.

Betalingen varierer veldig. Noen betaler 550 kroner timen, andre helt ned i 140 kroner. Men jeg sier ja til de fleste oppdrag uansett.

Hvor mange oppdrag det er, varierer litt. Ei uke kan det være ti, den neste uka to. I desember og i påsken er det lite å gjøre. For å gjøre en god jobb, holder det med fire-fem tolkinger i løpet av en dag. Da er jeg sliten. Å tolke krever masse konsentrasjon.

For noen år siden gikk jeg opp til eksamen for å bli statsautorisert tolk, men jeg besto bare den skriftlige prøven, ikke den muntlige. Nå håper jeg å få plass på den nye tolkeutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Når man er tolk, må man jobbe med språket hele tiden. Ellers glemmer man fort.

Powered by Labrador CMS