Jakten på de pleiende hender

På dagstua på Strømsø bo- og servicesenter i Drammen leser Touba Sarhadi høyt fra avisen for fire gamle. Hjelpepleierstudenten har formiddagsvakt, og en del av jobben er å prate med beboerne og hjelpe dem gjennom dagen.

I sitt hjemland Iran var Sarhadi lærer på videregående og rektor på et håndarbeidsverksted. Pleieyrket kom hun i kontakt med i Sigdal, der familien ble plassert da de kom til Norge.

- Jeg var flink med håndarbeid, men jeg vil gjerne hjelpe flere folk. Det er målet mitt i Norge. Min mor døde da hun var 45 år gammel, og henne kunne jeg ikke hjelpe.

Vekst i omsorg

Sarhadi utdanner seg i en vekstbransje. I fjor kan det ha blitt så mye som 3.900 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren, ifølge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå. Skal Kommune-Norge kunne gi et minst like godt tilbud til de gamle i framtiden, må denne veksten bare fortsette. Ifølge KS-prosjektet Rikdommens dilemma trengs 130.000 nye årsverk bare innen pleie og omsorg fram til 2050 - eller over 3.000 hvert år. Hvis flere skal få tilbud, og tilbudet skal bli bedre enn i dag, trengs enda flere.

I en tid med hardt press i arbeidsmarkedet og prognoser som tilsier langt flere pensjonister per arbeidstaker i framtiden, er spørsmålet: Hvor skal vi finne disse folkene?

Trendanalytiker Marius Jensen i Opinion tviler på om tunge løft i eldreomsorgen blir et populært yrkesvalg.

- Seniorbølgen kan i hvert fall ta to retninger: En løsning er at du må ta mer ansvar for din egen økonomiske situasjon. Noe peker i den retningen i dag. Alternativet er at kommunene fortsatt tar vare på velferden. Det er stor usikkerhet rundt det. I tråd med individualiseringen, kan ansvaret bli skjøvet over på den enkelte. Unge i dag stiller større og større krav til egen utvikling og muligheter. De ser seg om etter bedrifter der de kan realisere seg selv. Gullklokka er ikke målet.

Ønsker velferdskommisjon

KS-direktør Bjørn Gudbjørgsrud sitter ikke på svarene, men vil gjerne ta debatten. Gjennom Rikdommens dilemma stilles blant annet spørsmålet om hvordan kommunene kan løse problemet med at det blir mange pleietrengende, samtidig som det kan mangle folk til å ta jobbene.

Gudbjørgsrud etterlyser en nasjonal velferdskommisjon, som kan jobbe med disse store spørsmålene og prøve å komme fram til en bred, politisk enighet om hvordan de skal løses.

- Kan vi tenke oss en grunnstandard i bunn? Et sted må diskusjonen begynne. De politiske partiene må peke på løsningene. Vi kan jo håpe at forskningen gjør et gjennombrudd innen demens, som gjør at de fleste kan bo hjemme til de dør. Det vil redusere pleiebehovet. Teknologiske framskritt kan gjøre at vi kan løse ting vi ikke har tenkt på i dag.

Uten å ha svarene, trekker KS-direktøren opp et dilemma: Vi lever lenger og lenger og jobber gjerne kortere og kortere. Det går ikke opp.

Gudbjørgsrud tror diskusjonen om nye løsninger vil tvinge seg fram.

- Prisene innen helsesektoren øker dramatisk mye mer enn andre steder. Vi har ikke samme produksjonsutvikling i det offentlige som i det private, og da øker prisene. Det gir et finansieringsproblem, hvis vi ikke utvikler nye løsninger.

Kan ressursene flyttes?

En ny løsning som finnes, er lærerløse klasserom. Ved siden av pleie- og omsorgssektoren, er det i skolen vi finner de fleste kommuneansatte. Kan vi flytte ressursene fra skolen og over til eldrepleien - og løse arbeidskraftproblemet på den måten?

Hå kommune har fått mye oppmerksomhet om sin «lærerløse» undervisning, der elevene jobber selvstendig, mens læreren er en veileder. Dette fører ikke til færre lærere, bare annerledes bruk av tida, ifølge skolesjef Ragnvald Riis.

Men på den sveitsiske skolen Kantonsschule ZürcherOberland har de rett og slett fjernet læreren for å spare penger. Ifølge prorektor Martin Zimmermann har prosjektet, med 17-årige elever, vært en suksess. Nå utvides det fra tre til ti klasser for de neste tre årene, forteller han i en e-post til Kommunal Rapport.

- Opprinnelig var ideen å løse de massive budsjettkuttene vi sto overfor. Vi har ikke spart så mye foreløpig, men elevene ble mye mer selvstendige og klarte seg like bra - i noen tilfeller bedre - enn de andre.

Forsøket i Sveits til tross, få proklamerer at skolen skal tømmes for lærere i framtiden, for at kommunene skal ha penger og nok folk til å stille opp for eldrebølgen. Å flytte folk fra én sektor i kommunen til en annen, kan altså bli svært vanskelig.

De utenfor må inn

Lederen av tankesmia Civita, tidligere utdanningsminister Kristin Clemet (H), skisserer tre hovedmuligheter:

* Vi får de som ikke er i jobb, inn i arbeidslivet

* Større innvandring, slik at andelen pensjonister i Norge synker

* Private overtar mer av ansvaret for eldreomsorgen

- Det er velferdsmodellens fallitt at vi har 800.000 utenfor arbeidslivet. En del liker ikke å snakke om det, men mye kan mobiliseres her. Nå har vi endelig et sosial- og arbeidsdepartement, men det er fortsatt en missing link mellom sosial og arbeid.

Det som mangler for å få mange inn i arbeidslivet igjen, er kompetanse, tror Clemet.

Forskningsstiftelsen Fafo har lansert en annen teori: Mange forsvinner ut av arbeidslivet fordi de må ta ansvar for sine gamle foreldre. Et treårig forskningsprosjekt skal nå prøve å gi flere svar på hvor omfattende denne trenden er.

Clemet tror større innvandring også kan hjelpe, men økt innvandring for å løse bemanningsproblemet er et paradoks for Norge.

- Det er flaut at vi endrer holdninger til innvandring, fordi vi nå har egoistiske behov.

Den tidligere statsråden er optimist og tror vi finner en løsning på bemanningsproblemet.

- Alle advarslene bidrar til å løse utfordringen. Når potensielle problemer blir erkjent, da skjer det noe. Derfor har dommedagsprofetene også noe for seg.

Større kommunesektor

En løsning er å la kommunesektoren vokse, på bekostning av privat forbruk. Så langt har det vært ganske bred politisk enighet om at kommunal sektor ikke skal spise særlig mer av den totale norske pengekaka (brutto nasjonalprodukt). 1 av 7 kroner i norsk økonomi brukes av kommunesektoren i dag.

En opponent til dagens politikk er siviløkonom og leder av Rødt, Torstein Dahle. Lokalpolitikeren i Bergen mener arbeidskraftproblemet er hausset opp, og at det kan løses greit - hvis det er politisk vilje til det.

- Vi har allerede en kraftig vekst i antall ansatte i pleie, omsorg og helse. En stor omstilling er fullt mulig. Vi lar oss lett lure av store tall. Se på de siste 20 årene, endringene har vært enorme.

Dahle trekker fram flere muligheter:

* Gi alle som vil ha det, full stilling

* Øke lønna fra «kvinnenivå» til «mannsnivå»

* Få like stor andel kvinner som menn ut i yrkeslivet

- Ungdommen velger utdanning etter hva som er attraktivt. Så lenge det er underbemanning og jobbforhold som sliter på helsa i omsorgsyrkene, er de lite aktuelle. Vår del av verden bør bruke en stadig større del av arbeidskraften på å gjøre livene våre rikere. Det materielle nivået er høyt nok, mener Dahle.

Også forsker Nils Martin Stølen ved Statistisk sentralbyrå mener at utfordringen kan løses. For eksempel ved at politikerne prioriterer eldreomsorg foran andre offentlige oppgaver, ved å øke skatteinntektene for å ha mer penger til kommunene, eller ved å la private ta en større del av jobben.

- Det kan værerom for en god del vekst i kommunesektoren. Økte skatter sikrer finansieringen og demper behovet for arbeidskraft i privat sektor.

Hvor mange gamle det er som 20 år, vet vi ganske sikkert.

- Det vi ikke vet, er om folk og politikere vil prioritere en høyere standard og dekningsgrad. Etter hvert som vi blir betydelig rikere, vil det nok være ønskelig å forbedre nivået.

Om private overtar ansvaret, vil det ikke ha så mye å si for hvor mange som trengs til å gjøre jobben. Private leverandører vil også måtte lokke til seg arbeidskraft.

Kan denne arbeidskraften utdannes i Norge? Stølen mener det er for tidlig å planlegge for 2050. På kortere sikt er det ikke noe stort problem.

- Utdanningskapasiteten har økt så mye fra 1990-tallet og fram til i dag, at det utdannes nok personell til å dekke behovene framover, med noen unntak.

Innvandrerkvinner vil jobbe

En av dem som utdannes nå, er altså Touba Sarhadi. Hun kommer fra den kurdiske delen av Iran. Kvinner fra Midtøsten og Asia er blant dem i Norge som jobber minst. Godt over halvparten har ikke arbeid utenfor hjemmet i det hele tatt. Bare afrikanske kvinner er mindre involvert i arbeidslivet. Mange søker heller ikke arbeid, skal vi tro statistikkene.

Flytter du til Norge fra andre nordiske land, er sjansen mer enn 50 prosent større for at du har betalt arbeid, enn om du kommer fra Midtøsten og Asia.

Sarhadis erfaring er at mange gjerne vil jobbe, men at de ikke får anledning eller ikke har kunnskap om hvordan de kan komme ut i arbeidslivet. Tilfeldigheter gjorde at hun selv kom over Opus Drammen, et voksenopplæringstilbud som blant annet utdanner hjelpepleiere. I desember er hun ferdig utdannet og har god tro på full jobb.

- Kommunene må gjøre det lettere for utlendinger å vurdere tilbudene, og de bør lage lettere vei for kvinner ut til arbeidslivet. Mange ønsker å ta en utdanning. De bør få informasjon om skolen. Mange har bodd lenge i Norge, uten å finne veien fram. De går kanskje på kurs etter kurs, mens det ikke er noen som faktisk hjelper dem til å finne en jobb.

Studiekollega Nagham Lartizadhe fant også fram til Opus på egen hånd. Etter å ha vært hjemmeværende et par år, er hun glad for å være på full fart inn i arbeidslivet.

- Jeg føler meg mye mer til rette. Det er mye bedre å kunne jobbe ute.

Skrevet av: Ole P. Pedersen