Drømmejobb på lav lønn

- Jeg begynte å jobbe i kommunen fordi jeg var så interessert i strøm. Da kommunen annonserte etter lærergutter i E-verket i 1966 sendte jeg inn en søknad.

-Kan du ta henda ut av lomma så jeg får hilse ordentlig på deg, sa sjefen da jeg kom på intervju.

-Der røk den jobben, tenkte jeg. Men så var det bare å begynne. Da var jeg 14 år og det var tre måneder igjen til konfirmasjonen.

Siden har jeg jobba i Eidsvoll kommune. Jeg har bodd på Minnesund hele tiden, og har hatt akkurat den samme veien til jobben. Først sykla jeg. Så kjørte jeg motorsykkel. En vinter haika jeg, og siden har det blitt bil de 13 kilometerne til Myrer hvor jeg har møtt opp hver dag.

Jeg husker jeg fikk 1, 69 kroner i timen i 1966. Den gangen måtte jeg jobbe tre timer for å ha råd til en pakke tobakk, og jeg har røyka like lenge som jeg har jobba i kommunen.

Hele tiden har jeg vært fagorganisert. Da jeg begynte i kommunen, var det en eldre arbeidskamerat som sa at han nekta å jobbe sammen med en som var uorganisert. Så da var det bare å melde seg inn. For noen år siden fikk jeg gullmerke fra LO for 40 års medlemskap.

Foto: Ole Morten Melgård

Jeg fikk etter hvert fagbrev som linjemontør. Vi ble kjørt ut i skogen om morgenen og hentet på ettermiddagen, sommer som vinter. Vi hadde ikke hvilehytter. Ble vi kalde, tente vi bål. Nå har dem jo brakker til å ha pauser i, og snøscootere så dem slipper å vasse i snøen. På redskapsfronten har det vært en utrolig utvikling.

Jeg fikk problemer med ryggen etter 24 år. Da ble jeg omskolert til materialforvalter. Jobben min de årene var å handle inn varer til vei, vann og kloakk. Men for fire år siden fikk jeg et hjerteinfarkt. Etter det har jeg vært servicearbeider, som det heter.

Jeg synes jobben er veldig bra. Om sommeren er det gressklipping og rydding av søppel langs veiene. Jeg kjører også deler ut til anleggsplassene. Om vinteren er det brøyting og strøing av veier og parkeringsplasser. Den eneste jobben jeg kan styre meg for er strøing. Når det er så glatt at ingen andre tør være på veien, så må vi ut. Sist hadde jeg tre kjettinger på hjula for å holde meg på veien.

Jobben gir frihet under ansvar, og jeg får vært mye ute. Ingen spør hva jeg har gjort i løpet av dagen. Jeg gjør alt jeg får beskjed om, og er det mening med det jeg gjør, er det ekstra moro.

Men det beste med jobben er traktoren. Det er en John Deer, og det er en rå redskap. Den kommer fram overalt, og den blåser snøen unna. Det er en drøm å få kjøre denne traktoren. Traktoren har 20 gir forover og 20 bakover, og inne i hytta er det så varmt og godt at du kan sitte i bare skjorteermene. Om sommeren har jeg på air condition, og har det behagelig. Vi har vanlig radio og internt kommunalt samband, så jeg følger med på alt. Jeg kjører også noen mindre biler, men det er traktoren som er best. Ja, du kan si hva du vil kommunen, men bra redskap, det har dem.

Jeg har gode kollegaer. Vi møtes om morran for å løse verdensproblemer, og halv elleve treffes vi igjen til lunsj. Vi som jobber på vei er seks stykker, og alle er fra midten av femtiåra og oppover. Det er problemer med rekrutteringen, og det skyldes lønna. Selv tjener jeg rundt 260.000 kroner etter 46 år i kommunen. Det er klart en ungdom med de rette sertifikatene på maskiner og biler heller vil jobbe for det private. Kommunen har jo ikke penger, og da blir lønna deretter. Det er verst med ingeniørene. De får mye bedre tilbud hos private, og kommunen får ikke tak i folk.

Lav lønn er det jeg er misfornøyd med. Men streike har jeg aldri gjort. Det kommer det ikke noe godt ut av. Og kommunen harvært en god arbeidsgiver på andre måter. Jeg har trengt omskolering på grunn av helsa ved et par anledninger, og da har kommunen vært enestående til å stille opp.

Det er jo dem som klager på kommunen. Vi får høre det når veier ikke er brøyta og strødd i tide, og noen klager på de kommunale avgiftene. Å dra i snora etter du har vært på do er en selvfølge, men folk må skjønne at det koster. Innbyggerne får gode tjenester. Vi leverer også landets beste drikkevann her på Eidsvoll. Jeg kan si jeg er stolt av å jobbe i kommunen.

Om to år er jeg 62 år. Da går jeg av med AFP. Det er ingen i Eidsvoll kommune som har vært ansatt lenger enn meg, men 48 år får holde. Etter hjerteinfarktet har jeg tenkt at jeg vil gå av såpass tidlig for å få noen gode år før jeg blir for gammel.

Jeg har nok å drive med utenom jobben. Kona og jeg har barn og barnebarn rett i nærheten. På fjellet har vi nybygd hytte. Jakt og fiske er hobbyen min. Også vedhogging da. Jeg har veddilla, he, he.