Drømmer en plass i verdensarven

Komitepresidenten og hans følge er på omvisning i Odda og Tyssedal. En UNESCO-konferanse om mennesket, vannet og den kulturelle arven er lagt til kraftstasjonen. Kanskje kan det storfine besøket gi Oddas kandidatur til listen et puff? Både kommunen og fylkeskommunen er klare til å kjempe for kraftstasjonens kandidatur.

Odda viser fram både sol, regn og tåke og skyer. Temperaturen skremmer ikke utlendingene. Og det er gøy at UNESCO-folket er synlig imponert.

Men kraftstasjonen i Tyssedal i Odda er ikke den eneste attraksjonen som vil på UNESCOs World Heritage List. Det er kamp om plassene internasjonalt. Riksantikvaren her til lands får stadig henvendelser fra kommuner som mener de har noe unikt å tilby den kulturelle verdensarven, som er kravet for å komme med. Det skal være noe som er så spesielt at det ikke finnes andre steder. Det kan ha arkitektonisk verdi, stor religiøs betydning eller være sosialt eller kulturelt viktig.

Så langt står 730 attraksjoner på listen. Både pyramidene i Egypt, den kinesiske mur og Notre-Dame i Paris er med. Taj Mahal i India er selvfølgelig der og indianerpyramidene i Tikal i Guatemala, for å nevne noen. Danmark har tre attraksjoner, med Kronborg slott i spissen. Sverige har hele 12, med sitt Drottningholm slott øverst.

Norge har fire attraksjoner på listen. Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, bergstaden på Røros og helleristningene i Alta. Alta var den siste som kom med. Det er 16 år siden. Nå er det på tide med et nytt, norsk bidrag til verdensarven.

Det finnes to grupper på listen; de kulturelle landskapene og naturlandskapene. Norge vil trolig fremme kandidaturet til Nærøyfjorden, Aurlandsfjorden og Geirangerfjorden sammen. Telemarkskanalen ønsker seg en plass. Kraftstasjonen på Rjukan har prøvd seg, men ikke kommet med. Lynghei-landskapet ved Lygra utenfor Bergen har fått en UNESCO-pris og vil gjerne på listen.

På en foreløpig liste for nominasjoner fra Norge står Hellemobotn i Tysfjord i Nordland, som kan vise til 4.000 år gammel bosetting, Vegaøyene i Lofoten i Nordland, som også har gammel bosetting og spesiell natur og Rago nasjonalpark, som er en svensk/norsk nasjonalpark som begynner ved Fauske i Nordland.

Kraftstasjonen og smelteverket

Direktør Randi Bårtvedt har jobbet med kraftstasjonen i Tyssedal i over ti år. Bygningen, som ble påbegynt i 1906, holdt på å falle sammen. Så begynte restaureringen. Rundt 40 millioner kroner er hentet inn fra ulike offentlige instanser. Det har vært hardt arbeid, og nå mangler hun 4,5 millioner kroner.

Jugendstil-bygningen står der og skinner mot fjorden og de høye fjellene. Svarte rør ned fjellsiden viser hvor det engang var foss. Og oppe på fjellet skimtes noen hus. Det er 12 av dem; redskapsboder, utedo og bolighus ligger der, og helt til 1930-tallet bodde en familie der og passet den delen av anlegget.

Til kraftanlegget hører vanndammen i Skjeggedal, med sin imponerende vegg av 100.000 stein hugd for hånd. Enorme vanntunneler hørte med og skal med det første åpnes for publikum. En trallebane frakter folk opp fjellsiden.

Odda kan også vise hva kraften kan brukes til. Smelteverket er nå øde og forlatt. Men tilgang på kraft har vært grunnlaget for industrieventyret som Odda har vært igjennom. Det man ønsker å få inn på verdensarvlisten, er vannets gang fra fjelldammen til smelteverket. Kraftstasjonen er på Riksantikvarens liste over fredede objekter.

- Det tar gjerne to-tre år fra UNESCO starter behandlingen til en attraksjon er på listen, forteller kulturarvkomiteens president, ungareren Tamas Fejerdy.

Og han kan fortelle om stor pågang. Rundt 30 steder blir vurdert hvert år. I fjor kom ni nye på listen. Nå er altså 730 steder med, og det er mye. Komiteen har det ikke travelt med å innlemme nye. Dessuten er Europa sterkt overrepresentert. Fattige land har ikke samme mulighet til å fremme sine kandidaturer.

For gangen er denne: Først må lokale myndigheter anerkjenne stedet, så må fylket og Riksantikvaren godkjenne det. Til slutt må regjeringen fremme stedets kandidatur for komiteen som Fejerdy leder. Komiteen sender ut sine juryer og eksperter. Disse kommer tilbake med sine anbefalinger, før komiteen fatter sin beslutning.

- Hva synes du om Tyssedal kraftstasjon?

- Oh, it is a terrific site. Fantastic, sier Fejerdy og smiler.

Han har aldri sett en kraftstasjon i jugendstil før. Dessuten er alle maskinene intakte. Det er også uvanlig. Men om den kommer på listen, kan han slett ikke si. Det er ikke opp til han alene.

- Vanligvis står bare bygningen igjen, sier han, og går rundt i den nyrestaurerte kraftstasjonen med digre blåmalte turbiner, vakkert flislagt gulv og hvite vegger med ornamenter.

Restaureringen er ikke ferdig. Hallen er full av folk som maler og flikker.

UNESCO-følget blir tatt med videre til smelteverket. Det er stille der nå. Store haller med fat, brennovn, rør og baner ligger der forlatt. Alt har et hvitt støvlag som ikke engang alt regnet kan vaske bort. Det er karbid, som er blitt produsert her. Hvitt pulver sitter fast på blikkplater, tak og vinduer. Det styggvakre fabrikkområdet kan være et minne om gammel industri, men også et område hvor nye ting kan skje. Anlegget er skulpturelt.

- Det er flott, mener president Fejerdy.

Han går sammen med sin UNESCO-rådgiver Christopher Pound, som er arkitekt og planlegger. De tenker høyt.

- Hvis jeg eide dette, ville jeg få inn kultur og kanskje arkitektstudenter, og turisme med vekt på konferanser, sier Fejerdy.

- Å ja, sier Pound. - Det kunne bli filmstudioer også. Alle disse rørene kunne males i forskjellige farger. Kultur og utdanning vil passe. Her er det store muligheter.

John Roger fra Wales er også invitert til konferansen. Randi Bårtvedt vil gjerne ha hans råd. For Roger har nemlig satt en rekord. Ingen har fått sitt sted så raskt inn på listen som han; 18 måneder. Lille Blaenavon i Wales med 6.000 innbyggere er et gammelt gruvested med et jernverk og kom på listen i 2000.

- Produksjon av jern forandret verden, og Blaenavon er på listen for sitt kulturelle og industrielle landskap og naturlandskapet. Postindustrielle steder er underrepresentert på listen. Så sånn sett kan kraftstasjonen her ha en sjanse, sier Roger.

Han understreker at det viktigste er at stedet må være godt restaurert og ha en plan for administrasjon, markedsføring og økonomi.

Alfa og omega å stå på listen

Hva betyr det så å stå på UNESCOs liste? Bestyrer Hans Christian Søborged museet i Alta, som administrerer helleristningene, mener det er viktig.

- Det er alfa og omega. Til å begynne med brukte vi ikke UNESCO-logoen, men nå ber UNESCO oss om å gjøre det. Det er også blitt mer kontakt mellom UNESCO og stedene på listen, forteller han.

Hele 70.000 besøkende finner veien helt til Alta hvert år, og 60.000 av dem kommer i de tre sommermånedene. Men verdensarvstedene får ikke penger fra UNESCO.

- UNESCO har bare et lite fond som går til fattige land og deres steder. Men Norge setter av en pott til sine verdensarvsteder på statsbudsjettet, så det forplikter nasjonalt å ha steder på listen, sier Søborg.

Da er det bare for Odda og Tyssedal å jobbe videre. Verden trenger kanskje å gjøres oppmerksom på at et førstegenerasjons kraftverk ligger og venter på oppmerksomhet, langt inne i en norsk fjord.