Dampende kvenkultur i Vadsø

VADSØ

Du skal gå minimum tre ganger i sauna. Første gang er bare oppvarming. Andre gang er det alvor. Da skal du fyre skikkelig i ovnen. Du kan også ha votter og topplue på, for når det blir ordentlig varmt får du neglspreng. Tredje runde trapper du det litt ned, sier Nils Petter Pedersen, der vi sitter og damper i Vadsø museums sauna.

Navnet Pedersen høres ikke særlig finsk ut, men som så mange andre har han fått navnet fornorsket.

- Oldefar het Pekka, og Pekka og Peder er det samme navnet vet du, forklarer han.

Pedersen er her sammen med andre vadsøværinger av finsk avstamning. Hver 14. dag er det saunakveld, nå for tiden mest for det sosiale.

- Alle har jo sauna hjemme og på hytta nå for tiden, sier Pedersen.

Han synes ikke privatiseringen av saunakulturen har vært av det gode.

Det blir ikke noe idéforum av å dampe hver for seg. Og ikke noe sang og «skitprat» heller.

Saunakollega Bjørnar «Burre» Sørensen tar rognlimen og pisker seg skikkelig

- Ja, treffer du riktig, er det et godt prevensjonsmiddel, dette her, bemerker han mellom slagene.

På oppfordring stemmer kara i en sine mange selvdiktede sanger:

«Vi e’kara ifra by’n, som på brisken e’ et syn»

Kvener ble de kalt, det finsktalende folket som vandret nordover til Ruija, landet ved havet. Allerede for 1.000 år siden kom det kvener til Finnmark. Selve ordet kven er trolig av urnordisk opprinnelse og betegner det gressrike og delvis fuktige slettelandet ved Bottenviken. Kulminasjonen på den finske innvandringen i Finnmark var på 1860-tallet. Da var hele 60 prosent av befolkningen i Vadsø by kvener, og de utgjorde 25 prosent av befolkningen i Finnmark og 8 prosent i Troms. Kvenene var fiskere, bønder og håndverkere.

- I Finland gikk det rykter om at man kunne skjære gull med trekniv på Finnmarkskysten. Kvenene kom for bli rike. De ble først veldig godt mottatt, for de var flittige og flinke, spesielt i jordbruket. Men så endret holdningen seg. Nasjonalismen ble sterk i Norge runde løsrivelsen fra Sverige i 1905. Myndighetene var redd den «finske fare», fordi det i Finland var grupperinger som ville erobre Finnmark for å få tilgang til havet, forteller Sigrid Skarstein, leder av Ruija Kvenmuseum, som er Vadsø kommunes museum.

Som samene ble kvenene utsatt for fornorskingspolitikk og diskriminering. Helt fram til 1980-tallet var det stor taushet om kvenene, og ordet kven ble av mange oppfattet som et skjellsord. Mange foretrekker å kalle seg etterkommere av finske innvandrere. Det finske språket var lenge forbudt. I dag er det en hel generasjon av etterkrigsbarn som ikke kan språket.

- Eldre folk vil ikke kalles kven, men er stolte av sin bakgrunn. Vi ser nå at mange yngre folk begynner å bli opptatt av sin kvenske bakgrunn, sier Skarstein.

Nå tilbys finsk i skolen i Finnmark og Troms. I forbindelse med Reform 97 bestemte Stortinget at dersom mer enn tre elever ved en skole krever det, skal finsk tilbys som språk nummer to i grunnskolen. I dag er det rundt 1.000 barn som benytter seg av tilbudet i de to fylkene.

Hvor mange av kvensk avstamning som finnes i Norge, er vanskelig å anslå. I sin hovedoppgave i sosialantropologi opererer Bjørn Olav Megard med 1.500 til 2.000 personer som bruker språket i dagligtale. Mellom10.000 og 15 000 anser seg selv for å være kvener, og det mest optimistiske anslaget sier at mellom 40.000 og 60.000 personer er av kvensk avstamning.

Kvenene har også status som etnisk minoritet i Norge, etter at Stortinget ratifiserte Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av etniske minoriteter. Det skjedde i 1998. Det er opp til hver enkelt person i gruppa om de ønsker å definere seg som minoritetsborger.

I Finnmark satses det nå mer på å systematisere kvenhistorien og å ta vare på den kvenske kulturen. Kvenmuseet i Vadsø er ansvarlig for kvenkulturen i hele Finnmark. De vil hovedsakelig ta seg av innsamling av historisk materiale.

I Porsanger kommune bygges det et kventun. Kvenske stedsnavn samles, og også den levende kulturen skal også bevares.

I Sør-Norge har det også vært finsk innvandring. Finnskogen og Grue kommune har også et kvenmuseum.

Også i våre dager kommer finnene til Norge. Sykepleiere blir hentet til ledige stillinger i helsesektoren, og mange kjærlighetsinnvandrere er det også.

I Vadsø har de en finsk forening som arranger kulturkvelder med finsk tango og gjærbakst fra gamlelandet. Damene i foreningen er også med i sauna og idéforumet, og de kan fortelle at arbeidsomhet og punktlighet er det som skiller dem fra nordmenn. Ellers føler de som første generasjons finske innvandrere i Finnmark i dag absolutt ingen forskjellsbehandling.

Skjønt helt likestilte er de ikke i saunaforeningen. Av den avmålte tiden bruker kara tre av fire timer.

Det tar tid å gå tre ganger på brisken. Det skal vaskes og barberes. Det skal klages på flypriser. Man skal diskutere hvor neste lass med bjørkeved skal komme fra. Litt øldrikking og røyking hører også med.

Når kara omsider har fått nok, skal de spise sukkerkake og drikke kaffe.

De siterer fra boka til Arja Saijonmaa som heter «Sauna»:

«Etter en tur i sauna blir du sterk som pappa og myk som mamma.»

- Å, ja, sukker de. - Det er godt å dampe.