Vil vi kalle dem våre barn?

For fire måneder siden var den akademiske popstjernen Robert Putnam i Universitets aula. Anledningen var hans nye bok «Our Kids. The American Dream in Crisis».

Boka er god, og den er relevant. Klasseskillene i det amerikanske samfunnet er store, og de har økt. Barns muligheter for å lykkes i utdanningsløpet, i yrkeslivet, i familielivet osv. er i større grad enn før avhengig av hvem foreldrene er og deres ressurser og posisjon i samfunnet. Den amerikanske drømmen er forbeholdt de få.

En gang i tiden handlet ulikhet i det amerikanske samfunnet om de som hadde og de som ikke hadde penger. I dag handler det om så mye mer.

Det handler om tid med barna, deltakelse på fritidsaktiviteter, utdanningsmuligheter, familie- og lokalsamfunnsnettverk – og økt boligsegregering.

Fattige og rike amerikanere deler verken nabolag, menighet eller sosiale nettverk. De fattige bor i nabolag de har råd til å bo i, nabolag som ofte er belastet med høy kriminalitet, sosial nød og manglende arena for fellesskap. Tilliten til naboen er lav og mistilliten mellom ulike grupper høy.

For få uker siden ble Kommunalpolitisk toppmøte ble avviklet i Kristiansand. Temaet var kampen mot utenforskap, som er nært forbundet med økende fattigdom, frafall i skoleløpet, ekskludering fra arbeidslivet og ensomhet.

Putnams forsking har vist oss at politiske veivalg er avgjørende for hvem og hvor mange som faller utenfor. Han har også vist oss viktigheten av at det finnes arenaer for brobygging hvor mennesker kan møtes ansikt til ansikt, til tross for ulikhet. I slike møter bygges tillit, sosiale nettverk utvides og det skapes normer for kollektiv handling. Dette kalles sosial kapital, en ressurs for enkeltindividet, en ressurs for lokalsamfunnet og en ressurs for storsamfunnet.

Det lokale foreningslivet har potensial til å skape slike brobyggende fellesskap. Putnam skrev om dette sin bok «Bowling Alone» fra 2000. Med utgangspunkt i et knippe norske, flerkulturelle lokalsamfunn, har jeg sammen med kolleger studert hvordan et slikt potensial kan aktiviseres (publisert i boken «Fellesskap og forskjellighet. Integrasjon og nettverksbygging i flerkulturelle lokalsamfunn»).

For det første må det tradisjonelle, lokale foreningslivet sørge for ikke bare å invitere underrepresenterte grupper inn organisasjonsaktiviteten, men inkludere enkeltpersoner i sentrale roller og posisjoner. Slike personer kan tjene som viktige døråpnere for rekruttering av nye grupper og deltakere.

For det andre: Det er blitt mange innvandrernettverk og trossamfunn i norske lokalsamfunn. Flere av dem er uformelle fellesskap med en innadvendt aktivitetsprofil.  Disse bør organiseres som formelle foreninger for dermed lettere å kunne inkluderes i den lokaldemokratiske infrastrukturen.

Slike fellesskaper besitter også en viktig språk- og mangfoldskompetanse. For nyankomne flyktninger vil de kunne tjene som verdifulle arenaer både når det gjelder sosial integrasjon og informasjon om det norske samfunnet.

For det tredje ser vi at i lokalsamfunn der myndigheter har tatt et koordinerende grep ved å initiere samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, har man også lykkes i å skape en bred og helhetlig tilnærming til integrasjonsarbeidet og lokalsamfunnsutvikling. Dermed blir både planlegging og utvikling av tiltak initiert fra grasrota, i et samspill mellom aktører som eksempelvis skoler, velforeninger, idrett, innvandrerforeninger, trossamfunn, bibliotek og fritidsklubb.  

Fellesskap er motsatsen til utenforskap. Å bygge fellesskap hvor mennesker møtes på tvers av etniske, kulturelle og religiøse skiller vil være en viktig oppgave for kommunene i åra framover. Utenforskap er kumulativt. Mangler man sosiale nettverk, er det vanskeligere å ta del i nabolagsaktiviteter, i frivilligheten, i yrkeslivet.

Den amerikanske sosiologen Mark Granovetter viste oss allerede i 1973 hvordan jobbflyten i samfunnet avhenger av de svake sosiale båndene. Å ha et stort nettverk utenom de nære familie- og vennskapsbånd er altså en viktig ressurs.

Slik er det også i dagens Norge. NIBR-forsking har vist at innvandrere som har norske venner og deltar i frivillige organisasjoner, har større sjanse for å være i jobb enn de som mangler slike nettverk.

Vil Norge lykkes med de integrasjonsmessige utfordringer vi står overfor?

Putnams svar i Universitets aula en kald novemberdag for noen måneder siden handlet ikke om kroner og øre, men om vår vilje og evne til å bygge fellesskap på tross av ulikhet: «Dersom dere om 20 år omtaler barna til de syriske flyktninger som våre og ikke de andres barn – da har deres lykkes».

Frivillighetens fellesskap kan spille en viktig rolle for å hindre slikt utenforskap.