Velferdstjenestene må samarbeide bedre

For å få dette til må tjenestene samarbeide bedre enn i dag. Både kommunene og sentrale myndigheter har et stort ansvar for å legge til rette for et godt samarbeid til det beste for barn. Ikke minst må de lytte til hvordan barn selv opplever dette.

Mange barn trenger hjelp og støtte fra flere tjenester i oppveksten, fra blant annet skole, helsetjenester og barnevern.

Dessverre er det ofte slik at de ulike tjenestene leverer innenfor sitt ansvarsområde, mens ingen tar ansvaret for helheten. I mange tilfeller blir barnet og deres foreldre stående alene med et koordineringsansvar.

Jeg har sett mange eksempler på at manglende samarbeid har ført til at barn og unges behov ikke har blitt avdekket, eller at de ikke har fått den hjelpen de trenger. I verste fall fører dette til at barnet får større problemer, for eksempel i form av psykiske vansker eller at barnet ikke klarer å fullføre skolegangen.

Kostnadene både for den enkelte og for samfunnet er enormt store. For at et barn skal få god hjelp er det avgjørende at tjenestene samarbeider godt både om å avdekke barnets behov og om å sette inn riktige tiltak.

I år etter år har samarbeid mellom hjelpetjenester, både statlige og kommunale, vært en utfordring mange snakker om, men ikke klart å løse. Det er etablert et stort antall forsøk, prosjekter og modeller for samarbeid mellom tjenestene. Samarbeid blir likevel ikke en varig og naturlig del av strukturen i kommune og stat. Dette oppleves som fortvilende for barna og deres omsorgspersoner.

Regjeringen har forslått flere lovendringer for å sikre bedre samarbeid og samordning mellom velferdstjenester. De er til behandling i Stortinget denne våren. Dette er viktige tiltak og et steg i riktig retning.

I dette arbeidet er barns stemmer i liten grad løftet fram og diskutert. Barneombudet har derfor samarbeidet med en gruppe ungdommer som har fått hjelp fra flere tjenester i oppveksten. Deres råd og anbefalinger om godt samarbeid er samlet i rapporten «Å eie sin egen historie».

Rådene er rettet mot myndighetene og de ulike tjenestene som skal gi hjelp. Et grunnleggende budskap i rapporten er at barn og unge må få medvirke og ta del i sin egen sak, slik de har rett til etter barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven.

Ungdommene beskriver at de har opplevd å bli satt helt på sidelinjen. For eksempel har de opplevd møter der de voksne snakker over hodet på dem, eller at de ikke har fått informasjon om hva planen for å hjelpe dem videre er.

Ungdommene peker på mangler ved kommunikasjonen mellom tjenestene som en stor utfordring. Det skaper misforståelser og gjør at ungdommene må være mellomledd, og rette opp i feilinformasjon.

Flere opplever også å miste kontrollen over sitt eget liv og sin egen historie. Ungdommen vet ikke lenger hvilken informasjon hjelperne deler. Ungdommene foreslår derfor at barn bør ha en rett til å få medvirke til hvordan informasjon om dem skal bli delt. De foreslår dessuten at myndighetene lager et digitalt system for kommunikasjon mellom tjenestene. Der kan også ungdommene ta del i sin egen sak og ha tilgang på hva de ulike tjenestene vet.

Ungdommene beskriver hvordan de har måttet ta mye ansvar fordi tjenestene ikke kommuniserer godt verken med hverandre eller med dem. Og selv om ungdommene har måttet ta ansvar, har de ikke alltid opplevd å få medvirke eller få nok informasjon. Alt dette går utover deres motivasjon og tilliten til systemet som skal hjelpe dem.

Ungdommene foreslår en rett til ungdomshjelper, som tilsvarer det som i dag heter koordinator, for alle barn og unge som får oppfølging fra flere enn én tjeneste, får rett til en koordinator. Dette må gjelde alle barn og unge som trenger det, altså en større gruppe enn den som er omfattet av retten til koordinator og barnekoordinator, slik det er foreslått i det som er under behandling i Stortinget nå.

Et annet forslag fra ungdommene er at barn og unges erfaringer og råd skal bli gjort tilgjengelige for tjenestene, og at de blir oppfordret til å bruke dem. De foreslår derfor at nasjonale myndigheter utvikler en verktøykasse som både de kommunale og statlige tjenestene kan benytte seg av. Den kan for eksempel inneholde råd om medvirkning, tips til møter, maler, sjekklister og gode eksempler på hvordan barn og ungdom kan involveres.

Verktøykassen må lages sammen med barn og ungdom, og kan videreutvikles gjennom tilbakemeldinger fra dem som bruker den.

Det er tydelige råd ungdommene kommer med. Myndighetene bør inkludere deres anbefalinger i arbeidet videre med å sikre godt samarbeid mellom tjenester til barn og unge.

Samordning av tjenester er et menneskerettslig spørsmål. FNs barnekomité har uttalt at samarbeid mellom ulike sektorer er en forutsetning for å sikre barns rettigheter. Det handler om deres grunnleggende rettigheter, og det handler om å lytte til dem som opplever konsekvensene av manglende samarbeid hver dag.