Valg vinnes ikke med pisk

Jan Tore Sanner har det siste halve året gjentatt og gjentatt at presset for å få færre og større kommuner ikke kommer til å gå over. På lang sikt har han kanskje rett, men han tar feil, dersom man ser et snaut år fram i tid. Da forberedes innspurten i stortingsvalgkampen, og det vil bare være ett spørsmål som blir stilt i partihovedkvarterene: Hva skal vi gjøre for å få flest mulig inn på Stortinget i neste fireårsperiode?

Fram til nå har ikke det svaret vært opplagt når det gjelder kommunereform. I vinter, da over halvparten av kommunene inngikk eller forberedte intensjonsavtaler om sammenslåing, kunne det se ut som om Erna Solberg og Jan Tore Sanner var i ferd med å lage seg en ordentlig god valgkampsak. De var i ferd med å modernisere og effektivisere forvaltningen på et område der de aller fleste hadde hevdet at det var umulig å få til noe.

«Gjennomføringskraft» var hovedslagord i valgkampen i 2003 – det nye kommunekartet ville vise at regjeringen innfridde.

Høyre og Fremskrittspartiet har fortsatt sjansen til å fremme forslag i Stortinget om en omfattende reform. Fylkesmennene har ikke fått beskjed om å ta hensyn til folkemeningen når de i oktober skal sende inn sine forslag til departementet. Det virker nå på regjeringens folk som om de ønsker seg at fylkesmennene tegner kartet slik de synes det bør se ut – mer eller mindre uavhengig av de lokale prosessene som ender i status quo.

Jan Tore Sanner vil deretter ha to muligheter. Han kan sende fylkesmennenes kart til Stortinget med en anbefaling om at de radikale forslagene i store trekk følges. Det forutsetter at stortingsflertallet i en god del tilfeller overkjører lokaldemokratiet.

Alternativ to er å sende kartene over til de folkevalgte uten sterke anbefalinger. I så fall vil regjeringspartiene på Stortinget forsøke å forhandle fram flertall for sammenslåinger på de stedene der det kan diskuteres hva den lokale folkeviljen egentlig går ut på.

Dersom det ikke hadde vært valgkamp, kunne en slik strategi ha ført til ganske mange nye kommuner. Arbeiderpartiet, Venstre og KrF ønsker seg også større kommuner. De har mange tillitsvalgte som mener det hadde vært lurt å hjelpe regjeringen med å tegne kart – ikke bare fordi de mener det er nødvendig i seg selv, men fordi de vet at regjeringspartiene alltid får mer kjeft enn samarbeidende opposisjonspartier når upopulære ting skal gjøres.

Nye kommunegrenser er i utgangspunktet bare upopulært hos en del av dem som blir direkte berørt. Tankegangen i de store partiene har vært at det også kan være mange stemmer å hente, dersom man blir framstilt som handlekraftig og tøff mot ordførere og lokalpolitikere som bare kjemper for posisjonene sine – slik en VG-kommentator skrev for noen uker siden.

Etter denne våren tenker ikke strategene slik lenger. De ser at prosessene rundt kommunereform blir altfor sammensatte og rotete til at det er mulig å framstå som sterk og handlekraftig.

Mediene vinkler dessuten flere saker rundt nei enn ja. Det er ikke så lett å lage en enkel Dagsrevy-sak om et mer robust fagmiljø i barnevernet. I tillegg ser strategene at ja-folket i liten grad bryr seg. De som er imot kommunereform, engasjerer seg sterkt – deres stemmegivning i valget neste år kan bli avgjort av dette spørsmålet. De som er for større kommuner, er mer likegyldige. Det er ikke flere enn noen statlige byråkrater som kan tenkes å skifte partipreferanse på grunn av denne saken.

Konklusjonen i partihovedkvarterene er grei: Det er bare Senterpartiet som kommer til å tjene på at mediene i valgkampen neste år gjør kommunereform til en hovedsak. Partiet har i det siste hatt noen veldig gode meningsmålinger, og partilederens drøm om å bli Stortingets tredje største parti er ikke lenger helt urealistisk. (Forutsetningen er at Frp, av andre grunner enn denne saken, faller ned mot titallet.)

Når et parti seiler i medvind, hender det at andre partier ser en mulighet i å framstille seg selv som dets hovedmotstander. Venstre eller Høyre kan tjene på å framstå som distrikts- og nei-partiets motsetning. Men det er risikabelt. Senterpartiet har i to EU-kamper vist at det under gitte omstendigheter kan ta velgere fra alle de andre partiene, og at de kan stjele stortingsmandater i mange fylker.

Valgkampstrateger liker ikke høy risiko. De kommer ganske sikkert til å satse på å få valgkampen til å dreie seg om noe annet enn kommunereform. Jan Tore Sanners innsats vil da bli å slå seg til ro med de sammenslåingene som kommer så lett at det ikke blir rabalder i mediene.

Så får han heller satse på fire nye år, slik at han kan sørge for at trykket for reform gjenoppstår.