Kronikk

KS og Utdanningsforbundet, sentralt og lokalt, må forplikte seg til å utvikle skolen gjennom partssamarbeid på en mer aktiv og synlig måte enn til nå, skriver Eirik J. Irgens. Her KS' forhandlingsleder Per Kristian Sundnes og Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied etter forhandlingsbruddet i januar. Foto: Magnus K. Bjørke
KS og Utdanningsforbundet, sentralt og lokalt, må forplikte seg til å utvikle skolen gjennom partssamarbeid på en mer aktiv og synlig måte enn til nå, skriver Eirik J. Irgens. Her KS' forhandlingsleder Per Kristian Sundnes og Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied etter forhandlingsbruddet i januar. Foto: Magnus K. Bjørke

Styrk partssamarbeidet i skolen

Styringsrett er et betent begrep. Når det trekkes fram, er det en indikasjon på ett eller annet.

Publisert Sist oppdatert

Troverdig samarbeid må starte hos KS og Utdanningsforbundet sentralt

Da jeg arbeidet i verkstedindustrien, gned klubbledelsen seg i hendene hvis de opplevde ledere som spilte ut styringsrettkortet. Da visste de at ledelsen hadde sluppet opp for argumenter, og at det åpnet for at andre kort kunne spilles ut. Jern og metall hadde også sine kort på hånden, om det skulle bli nødvendig å spille konfliktspillet.

Jeg opplevde nesten aldri at ordet styringsrett ble brukt i Aker-konsernet. Energien ble heller brukt på det som var viktig. Det innebar en forpliktelse til å samarbeide om bedriftsutvikling, til tross for at det kunne være andre områder der det var både uenighet og konflikt.

Det var høy grad av gjensidig rolleforståelse og avklarte ansvarsforhold. Det betød ikke underdanige ansatte og passiviserte tillitsvalgte, tvert imot. Medansvar og medbestemmelse var godt etablert, ikke bare på formelt, men også reelt. Vi hadde ikke råd til passive ansatte, alle skulle bidra til forbedring av arbeidsforhold og produktivitet, og tillitsvalgte deltok i strategiske ledersamlinger og frontet utviklingsprosesser sammen med ledelsen.

Modell med lange røtter

Denne praksisen er et uttrykk for den kanskje viktigste arven KS og Utdanningsforbundet skal forvalte: Den skandinaviske, demokratiske arbeidslivsmodellen. Den har mange røtter. Én går tilbake til det såkalte «Septemberforliget», som fant sted i september 1899 i København. Danske arbeidsgivere aksepterte da arbeidernes rett til å opprette og være medlem av fagforeninger, mens arbeiderne på sin side aksepterte arbeidsgivernes styringsrett.

Sverige videreførte denne modellen i 1906 og Norge i 1907. Forlikene førte ikke til mer styring, men til det motsatte: Økt samarbeid mellom partene, der demokratiske rettigheter, arbeidsforhold, medbestemmelse og medansvar ble satt på dagsordenen.

Utviklingen har vært unik i verdenssammenheng. I 1935 fikk Norge «arbeidslivets grunnlov», Hovedavtalen, og siden en rekke andre avtaler som skapte et enda bedre grunnlag for gjensidig tillit og respekt. På 1960-tallet ble ansattes medinnflytelse ytterligere utvidet, og vi fikk samarbeidsforsøkene med utprøving av delvis selvstyrte arbeidsgrupper, etablering av bedriftsutvalg og avdelingsutvalg i bedriftene og samarbeid om bedriftsutvikling.

I 1977 kom arbeidsmiljøloven med bestemmelser om organisering av arbeidet, psykososialt arbeidsmiljø, arbeidsmiljøutvalg og verneombud.

Så fikk vi Hovedavtalen for bedriftsutvikling («HF-B»), et helt unikt samarbeid sett i et internasjonalt perspektiv. Ingen andre land kunne vise til et tilsvarende forpliktende samarbeid mellom partene om organisatoriske utviklingsprosesser. Et felles sekretariat ble etablert, finansiert og driftet av partene, som støttet bedrifter med både økonomi og kompetanse i utviklingsarbeidet.

Det symbolske var også viktig, med parter som sto skulder ved skulder for en felles sak: Bedre arbeidsforhold og bedre produksjonsresultater. Det var ingen tvil om at partene mente det når de gikk sammen om organisasjonsutvikling, selv om det kunne være uenighet på andre områder. Partene viste at det gikk an å bokse med den ene handa, selv om man samarbeidet med den andre.

Trenger bunden tid

Etter å ha gjennomført flere studier selv, og gjennomgått en rekke andres, er jeg ikke i tvil om at det er behov for å sikre tilstrekkelig bunden tid til lærersamarbeid og utviklingsarbeid i skoler. Hva som er tilstrekkelig tid, må partene finne ut av.

Men jeg er også like sikker på at lærere trenger å disponere noe av sin tid fritt, og at det heller ikke er nok bare å binde opp tid. Den begrensete tiden lærere har til kollektivt arbeid, må brukes meningsfullt. Det krever at lærere må forstå viktigheten av kollektivt arbeid (nei, det er det ikke alle som gjør) og hva det innebærer å arbeide i en lærende organisasjon, og ledelsen må kunne legge til rette for, og, når det er nødvendig, kunne lede lærernes læringsprosesser (det er det heller ikke alle som kan).

Dette får vi ikke til ved at arbeidsgiver påberoper seg bruk av styringsrett, eller ved at lærere dyrker utdaterte forestillinger om hva som er godt lærerarbeid. Dit kommer vi bare gjennom troverdig samarbeid.

Troverdig samarbeid må starte hos KS og Utdanningsforbundet sentralt. Det gir sterke signaler ut til partene lokalt. Slik var det ikke da Utdanningsforbundet og KS i forbindelse med tariffoppgjøret i 2006 inngikk Særavtale SFS 2213 for undervisningsstillinger. Den åpnet for at skoler skulle etablere utviklingsmål, inngå lokale arbeidstidsavtaler om tilstedeværelse, og bruke fellestiden til å forbedre forholdene for både lærere og elever. De lokale avtalene skulle inngås uten bruk av styringsrett, ved at arbeidsplasstillitsvalgt og rektor kom fram til enighet gjennom dialog.

Tydelig skepsis

Så langt, så bra. Men da jeg forsket på hvordan et utvalg skoler tok fatt på utfordringen, fant jeg at de fleste hadde mer fokus på timer enn på innhold, og at det blant både ledere og tillitsvalgte var en tydelig skepsis til om Utdanningsforbundet og KS «virkelig mente dette».

En slik mistro fra grasrota til de sentrale partene hemmer utviklingsarbeidet i skolen. Det vi trenger er parter som tar felles ansvar, basert på den skandinaviske samarbeidstradisjonen og på eksisterende forsking om hva som skaper gode skoler, og som står fram på en troverdig måte.

Vi trenger en avtale om arbeidstid som bunner i gjensidig enighet og respekt, og som ikke bare dreier seg om timer og tall, men også om innhold. Da er det nødvendig at KS og Utdanningsforbundet, sentralt og lokalt, forplikter seg til å utvikle skolen gjennom partssamarbeid på en mer aktiv og synlig måte enn til nå. Partene må ta ansvar.

Da kan vi kanskje også utvikle den kollektive kapasiteten som stadig mer forsking viser er nødvendig. Gode enkeltlærere er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å skape en god skole. Vi trenger også godt lærersamarbeid og en velfungerende skoleorganisasjon.

Kilder: http://ntnu-no.academia.edu/EirikJIrgens

Powered by Labrador CMS