Styringsslitasje – bare for noen

Da Høyre-ledelsen i forrige uke kommenterte valgnederlaget, var de opptatt av å få fram at resultatet «egentlig» var bra – det så bare så dårlig ut fordi Høyre gjorde et rekordgodt valg for fire år siden. Det virket som om de opererte med et «naturlig» nivå på Høyres oppslutning på i overkant av 20 prosent.

Kanskje var forklaringen bare et resultat av et naturlig ønske om å lete etter lyspunkter, men sannsynligheten er ganske stor for at det skyldtes en grunnfestet politikerholdning. Det eksisterer noen forestillinger om at det ene eller andre partiet skal være så og så stort.

Ap tenker på seg selv om et 30-prosents parti, Høyre som et 20-prosents parti, Frp som et 15-prosents parti – og de andre? Ja, de er småpartier.

Spesielt i lokalvalg er det lett å se hvor gal slik tenkning kan være. Tradisjonelle maktpartier kan miste opp til 30 prosentpoengs oppslutning fra ett valg til et annet, slik Ap gjorde i Årdal. Og Høyres nedgang på landsplan hadde vært vesentlig mindre om de ikke hadde blitt nesten halvert i maktbastioner som Bergen, Tromsø, Haugesund, Ålesund og Sandnes.

I lokalpolitikken er det også lett å se hvordan «unormal» oppslutning over noen valg kan bli gjort normale. I 1999 var det vanlig at Ap i Trondheim lå rundt 30 prosents oppslutning, nå har partiet etablert seg rundt 40-prosenten. I Os i Hordaland gjorde Frps Terje Søviknes et 15-prosentsbyks for 16 år siden, og etter den gangen har han etablert partiet på rundt 40 prosents oppslutning.

Styringsslitasjen, som Høyre-folk snakket mye om i forrige uke, er heller ikke generell. Blant de ti største kommunene gikk ordførerpartiene tilbake i åtte, mens Ap-ordførerne i Trondheim og Sandnes tjente på å sitte med makten.

I de mindre kommunene er det en mye større andel av styringspartiene som vinner på å være i posisjon. Ordførere har en tendens til å bli populære. Det er ikke et generelt trekk at velgerne ønsker et skifte for skiftets skyld.

Men det er i lokalpolitikken. Erfaringen fra nasjonalt plan er at det som oftest er vanskelig for et regjeringsparti å få økt oppslutning i valg. 2009 var et unntaksår.

En populær partileder gir heller ingen garanti for at partiet gjør det bra. Både Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland var på slutten av sine karrierer mye mer populære enn deres eget parti. Det igjen innebærer at det kanskje på riksplan kan være logisk å tenke at det er konjunkturer for popularitet. Gjør partiet det bra i et valg, faller det ned i neste.

Da er spørsmålet om nasjonale politikere kan lære noe av sine egne folk i kommunene. Kan Rita Ottervik i Trondheim og Stanley Wirak i Sandnes være modeller for Jonas Gahr Støre? I hvilken grad kan Siv Jensen trekke nytte av Terje Søviknes’ erfaringer?

Mye tyder på at Ap-ledelsen allerede har lært én ting: Det er lurt å være inkluderende. I Trondheim inkluderer Ap Miljøpartiet de Grønne i styringsgrunnlaget uten at det strengt tatt er nødvendig. I Sandnes videreføres den utradisjonelle alliansen med Frp. Opprinnelig var den ment for å ta makten fra det som ble sett på som maktarrogante Høyre-folk, nå fortsetter den fordi velgerne bifalt løsningen.

Jonas Gahr Støre ga i dagene etter valget råd til sine lokalpolitikere om å være ydmyke, søke brede allianser og rette seg etter velgernes dom. Han ga uttrykk for en kompromisskultur som er godt kjent i Kommune-Norge, men som er ganske ny for partiet som i sin tid ga opphavet til begrepet maktarroganse. Utover i forrige uke så vi at Ap-lederens råd ikke ble fulgt opp av alle lokallag, men det er som det pleier i det mangslungne Norge.

Ett av spørsmålene etter konstitueringen er om det i år legges mer vekt på lokale samarbeidskonstellasjoner enn før. I mer enn et tiår har borgerlige politikere snakket om Oslo-samarbeidet mellom KrF, Venstre, Høyre og Frp som en modell for en regjeringskoalisjon. Nå ser vi hvordan Aps sentrumsorientering i Bergen trekkes fram som en mulig modell for Jonas Gahr Støre. Det oppsiktsvekkende i Vestlands-hovedstaden var at Ap tydelig signaliserte at det er viktigere å samarbeide inn mot sentrum enn med SV.

Miljøpartiet De Grønne er også klar over at dets posisjonering i kommunepolitikken har betydning for rikspolitikken. Det er antakelig medvirkende til at MDG i en del kommuner har søkt mot de borgerlige partiene i konstitueringen. Rasmus Hansson vil ha troverdighet som blokkuavhengig, fordi hans mål er å vokse til en ny, grønn blokk i politikken. Forestillingene om en normal oppslutning ligger langt høyere enn der MDG er i dag.