Strid uten vinnere

«Rådmenn er en veldig utsatt gruppe», sa fylkesmann Anne Enger da hun ville «snakke opp rådmannen» i møte med Halden formannskap.

Det er nok ikke bare rådmannen som sliter i Halden. Gjennom flere år har denne flotte østfoldbyen bedrevet omfattende selvskading. Det er en tragedie både for befolkningen og kommunen. Striden synes å ha lite med politikk å gjøre, men derimot med manglende forståelse for spilleregler og politisk kultur.

Det er dessverre ikke bare Halden som er rammet. I Svelvik i Vestfold har økonomiske problemer og skolestrid ført til krigsliknende tilstander. Da en skakkjørt økonomi måtte rettes opp, ble både ordfører og rådmann gjenstand for kampanjer som ikke hører hjemme i vårt land. Disse eksempler er ikke enestående.

Olof Palme kalte demokratiet for «det stora samtalet». Det er et godt bilde, men kanskje en for snill beskrivelse av den offentlige diskusjon vi alle ønsker oss i et levende folkestyre. Strid, endog hard strid, hører til ordskiftet i omstridte saker. Men når den gode strid blir ondartet og destruktiv og legitime beslutninger ikke respekteres, er det fare på ferde.

Løsninger på tvers

Det norske lokaldemokratiet har ellers vært preget av en velsignet vilje til å finne løsninger på tvers av partier. Det skyldes ikke minst konstruktive og kompromissøkende ordførere og gode rådmenn som legger grunnlag for forstandige beslutninger. Slik sett er lokalpolitikken en læremester for rikspolitikken. Debattene i Stortinget er til sammenlikning rituelle og forutsigbare, preget av partipolitiske markeringer mer enn oppgaven, og kan være et sant ork å høre på.

Men konfliktnivået mellom administrasjon og politikk i kommunene har utvilsomt økt. Det er nok mange årsaker til dette. Når økonomien er på vei ut i hengemyra, er det rådmannens jobb å foreslå grep. Det skaper sjelden begeistring. Kommunene er mer og mer avgjørende for hvordan samfunnet fungerer, forventningene stiger, oppgavene blir flere og mer krevende, samtidig som ressursene er knappe. Da er det fort gjort å se etter syndebukker. Men det har nok også betydning at samfunnet har blitt nesten sykelig opptatt av feilsøking.

Når det oppstår misnøye og konflikter mellom rådmenn og folkevalgte, kan det ha sin årsak på begge sider. Det finnes sikkert rådmenn som oppgaven har løpt fra, eller hvor sanseorganene er svekket.

Men det finnes også folkevalgte som sliter med rollene. Ordføreren i Nes kommune i Buskerud uttalte for en tid siden: «Rådmannens hovedoppgave er å sørge for gjenvalg av det sittende politiske flertallet». Til slutt måtte rådmannen gå. Hun burde ha løpt.

Rådmann i Lenvik Margrethe Hagerupsen gikk til sak mot kommunestyremedlemmer for ærekrenkelse. Det bør nok høre til unntakene. I mange år som rådmann i mitt kjære Nord-Norge ble jeg godt vant til friske tilbakemeldinger, ikke sjelden med henvisning til kroppsdeler som til vanlig ikke omtales i Kommunal Rapport. Men i Lenvik var det beskyldninger om straffbare handlinger. Hagerupsen satte foten ned, og det var en viktig og riktig grensemarkering. Til slutt beklaget de sin oppførsel.

Lære, rydde opp – eller gå

Når det oppstår kritikkverdige forhold innad i kommunen, er det selvsagt rådmannen som øverste leder som sitter med ansvaret. Det finnes ingen oppskrift på hva man da gjør. Det vanlige er at man tar ansvar ved å lære av feil og rydde opp. Men noen ganger kan det være riktig å stille sin plass til disposisjon. Det avhenger av omstendigheter, tillitsforhold og hva som tjener organisasjonen best.

Derimot er det problematisk at det de senere år har oppstått en slags falsk parlamentarisme, hvor det trues med mistillitsforslag i kommunestyret. Det er en form for personalpolitikk som ikke bør spre seg.

Uansett er det nesten alltid slik at det er rådmannen som vil måtte ta konsekvensene av konflikter. Slik må det nok være i vår demokratiske kultur.

Men vi bør heller spørre oss om konflikter kunne vært forebygget eller løst før de ble et stort problem. Som regel lar vi det flyte altfor lenge. Tidlig regi er avgjørende.

Én av sju rådmenn ble skiftet ut i fjor. For de fleste var det sikkert et naturlig jobbskifte, men konfliktsakene er også for mange.

Konfliktberedskap trengs

Etter min oppfatning burde KS engasjere seg langt mer i problemer som har betydelige skadevirkninger og kostnader. Vi trenger konfliktberedskap og opplæring i konflikthåndtering og kanskje et apparat som kan kan stå til disposisjon for å hjelpe når selvhjelp ikke strekker til, og kan bidra til at samarbeidsproblem ikke blir konflikt.

Rådmenn skal ikke etablere rådvelde, men verre er det om de blir rådville, forsiktige og engstelige. Kommunene har mer enn noen gang bruk for dristige, frimodige og utviklingsorienterte ledere, ikke mandariner som intet våger.

Det sies at rådmann er en uriaspost. Mulig det. Men først og fremst er det en utrolig spennende og meningsfylt jobb.

Det er kommunestyret som er sjefen, men at folkevalgte og rådmann trekker sammen, er helt avgjørende for kommunens utvikling og tjenester.

Når det blir konflikt, er alle tapere.