Stemning for nikabforbud – men i hvilken form?

I september var det høringsfrist på regjeringens forslag om et nasjonalt forbud mot bruk av plagg som helt eller delvis dekker ansiktet. Forbudet begrenses til barnehager og utdanningsinstitusjoner, og skal ifølge kunnskapsministeren sikre den «kommunikasjon som er avgjørende for at elever og studenter skal kunne lære godt».

Forslaget innebærer endring av i alt åtte lover innenfor utdanningssektoren.

Den praktiske konsekvensen av et nasjonalt forbud blir ikke nødvendigvis så stor for skolenes del. En rekke lokale ordensreglementer inneholder i dag allerede forbud mot ansiktsdekkende plagg hos elever og ansatte. Omtrent 15 kommuner og fylkeskommuner, herunder Oslo og Akershus, har innført forbud mot ansiktsdekkende plagg som del av sine reglementer.

Rettslig sett er det neppe noe i veien for å innføre et nasjonalt forbud i lov, selv om det innebærer et inngrep i den enkeltes religionsfrihet og privatliv. Vi har foreløpig ingen rettslige avklaringer av slike forbud i undervisningssektoren, men regjeringen kan blant annet støtte seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dom i saken S.A.S. mot Frankrike fra 2014.

Etter at Frankrike innførte et forbud mot bruk av plagg som dekker ansiktet i det offentlige rom, klaget en ung muslimsk kvinne (under navnet S.A.S.) Frankrike inn for EMD. Hun anførte at det franske forbudet var diskriminerende på bakgrunn av hennes kjønn og religion, samt at det begrenset hennes rett til ytringsfrihet og bidro til nedverdigende behandling. EMD ga Frankrike medhold i at lovforbudet ikke bryter menneskerettighetene.

I motsetning til hva de fleste ville ha trodd, vektla ikke domstolen Frankrikes lange historie som sekulært land. EMD støttet seg derimot til at forbudet var begrunnet med hensynet til integrering og kommunikasjon mellom samfunnsmedlemmene, et hensyn domstolen også karakteriserte som «living together».

Legger man først til grunn at EMD har akseptert et generelt forbud som rammer hele det offentlige rom, er det nærliggende å tenke at domstolen også vil akseptere et forbud basert på de samme hensyn, men som begrenses til barnehager og utdanningsinstitusjoner.

Forslaget om et nasjonalt forbud reiser derfor i større grad spørsmål om hva som er en hensiktsmessig reguleringsform for et forbud som allerede praktiseres i store deler av undervisningssektoren, enn om hva som er gangbar juss.

Enkeltes motstand mot et nasjonalt forbud bygger nok på en uvilje mot å regulere folks klesvaner i klasserom og auditorier. Men nettopp det at forbudene som i dag praktiseres i store deler av undervisningssektoren anses som inngripende, er i seg selv et argument for at forbudet heller bør forankres i et klart og tydelig lovgrunnlag enn i ulike lokalt formulerte ordensreglementer.

Et nasjonalt forbud vil dessuten sikre like regler mellom lokale myndigheter og utdanningsinstitusjoner. Slik unngår vi også at valg av studier eller studiested styres av institusjonenes holdninger til ansiktsdekkende plagg.

Like regler over det hele gir dessuten større forutsigbarhet for dem som kan bli rammet av et forbud.

At bruk av ansiktsdekkende hodeplagg ikke er særlig utbredt innenfor verken barnehage- eller utdanningssektoren, har også vært anført mot et nasjonalt forbud. Dette argumentet slår imidlertid begge veier. For det kan oppleves som lite tilfredsstillende og unødvendig stigmatiserende å vedta regler i etterkant, hvis andelen kvinner som bruker nikab eller burka øker innenfor utdanningssektoren.

Regjeringen inviterte flere hundre instanser til å gi sitt syn på forslaget innen høringsfristen 20. september. Blant de 13 fylkeskommunene som har svart, er det åtte som støtter et nasjonalt forbud, mens fem er imot.

Blant de 25 kommunene som svarte, var det 21 som støtter et nasjonalt forbud, mens fire var imot.

Blant de åtte universitetene som svarte, var det kun ett (Universitetet i Nord) som var for et nasjonalt forbud, mens de sju øvrige var imot.

Denne forskjellen mellom Kommune-Norge og universitetene kunne antas å gjenspeile faktiske forskjeller i behovet for et forbud; hensynet til kommunikasjon mellom lærer og elev kan tenkes å gjøre seg mer gjeldende i klasserommene innen grunnskole og videregående skole enn i universitetenes auditorier.

Et leserinnlegg i Aftenposten 5. oktober, signert 34 professorer og universitetsforskere, sår imidlertid tvil om det i denne sammenheng er så stor forskjell på klasserom og auditorium. Ifølge forfatterne av innlegget vil en adgang til å bære ansiktsdekkende plagg «etter vår mening undergrave fullverdig deltakelse i universitetenes pedagogiske og akademiske fellesskap for de minoritetskvinnene dette gjelder».

Av flere grunner kan det derfor bli interessant å se hvordan departementet oppsummerer høringsrunden i den kommende lovproposisjonen.