Rektors metode

Fem dager før 17. mai, rett før avgangselevenes store klimaks, svarte fire av ti rektorer ved norske videregående skoler at russetiden bør fjernes. Like mange mente dette var å gå for langt, men at feiringen burde reguleres blant annet ved å «forby russebusser eller begrense feiringen i tid».

Det er Aftenposten som har gjennomført undersøkelsen (12. mai 2016).

Rektorenes begrunnelse for slike endringer av det som av mange unge defineres som «vårens vakreste eventyr», er fokus på fyll og fest som går ut over skoleprestasjoner og eksamen. I tillegg oppstår press på å bruke mye penger på russeuniformer, buss, alkohol, snop og litt dop.

Vi har hørt det før, men jeg tillater meg likevel å dvele litt ved rektorenes krav. Det interessante er ikke at dette forslaget kommer opp igjen år etter år. Det er vi blitt vant til. Det er for så vidt også forståelig at kravene kommer fra en yrkesgruppe hvor jobb nr. 1 er å redusere frafall fra videregående opplæring.

Det jeg reagerer på, er at en yrkesgruppe som jobber så tett på dagens unge ikke ser hvilke signaler knyttet til disiplinering og skoleprestasjoner de sender til ungdommen.

Ungdommen nå til dags er skikkeligere enn både det min og din generasjon var. Omtalen av dem i offentlig ordskifte er variasjon over et smalt tema: Generasjon Alvor, Generasjon Lydig, Generasjon Seriøs osv.

Flere datakilder forteller at vi har med en generasjon å gjøre som ruser seg mindre, pøbler mindre, holder seg i form, trives bedre på skolen enn tidligere generasjoner, får bedre karakterer og fyller fritida si med alt annet enn å henge på snackbar, bensinstasjon eller gatehjørne – som vi 80-tallsungdommen drev med.

De har til og med et langt bedre forhold til sine foreldre og bruker stemmeretten sin i større grad enn førstegangsvelgere før dem.

Det er ikke bare i Norge man ser slike ungdomskulturelle endringstrekk. De britiske forskerne Edmunds og Turner mener millenniumsgenerasjon er mer optimistisk og engasjert og aksepterer i større grad autoriteter enn generasjoner før dem.

De er team players på skolen og på andre områder i livet. Båndene mellom utdanning og yrkesliv er tette, og ifølge forskerne er dette generasjonen som har potensial til å bli «The Next Great Generation».

So far – so good.

Problemet er bare at dette også er den generasjonen som i økende grad plages av stress og søvnløshet. Livet oppleves som et slit for stadig flere unge, og prestasjonskravet knyttet til skolegang løftes opp som en medvirkende årsak.

Kunnskapssamfunnet har hatt stor betydning for unges økte handlingsrom, men også for deres disiplinering. Unge i dag må forvalte ungdomstida som en verdifull kapital for framtida. Skolen må mestres. Det finnes ingen alternativ karrierevei. Dropper de ut, øker risikoen for evig utenforskap. En utagerende ungdomstid med festing harmonerer dårlig med de unges framtidsdisiplinering.

Mange fra voksensamfunnet har lenge vært bekymret over de unges «skikkelighet», pålagte prestasjonskrav og egendisiplinering. Mer opprør etterlyses.

Men ungdomsopprør har aldri vært på foreldregenerasjonens premisser. Når opprøret rettes innover – mot en selv – og gir seg utslag i økt stress, uro, søvnmangel og selvskading, da er opprør bare skremmende. For også slike handlinger må fortolkes som kulturell motstand mot trekk ved en samtid som krever sterk individuell kontroll og disiplinering.  

Det er i denne konteksten rektorenes metode og budskap til sine avgangselever og framtidige elever framstår som uklok.

Nå gjenstår det å se hvordan rektorenes innspill blir fanget opp av utdanningsmyndighetene. Dersom Torbjørn Røe Isaksen foreslår å legge ned russefeiringen samtidig som Jan Tore Sanner går inn for å gi stemmerett til 16-åringer, kan vi få en interessant politisk situasjon: En kraftig politisk mobilisering blant unge og høyst sannsynlig et regjeringsskifte.

Dersom Røe Isaksen er lur, lytter han til de som har foreslått å legge eksamen før 17. mai. Da ville Generasjon Prestasjon både kunne prestert og fått sin lille time out, hvor de for en stakket stund i livet er unndratt samfunnets kontroll de både er vokst opp i og disiplinert inn i.

Det unner jeg dem!