Ordførermassakre og skjebnevalg

At valget i september blir en fæl opplevelse for Høyre, skyldes delvis at regjeringsslitasje nesten alltid slår ut i neste valg, delvis at partiet i kommunevalget sist gjorde et brakvalg. Oppslutningen i 2011 økte med nesten 9 prosent på landsbasis, og antall ordførere økte med 50 prosent fra om lag 80 til 120! Det medførte at de tok 2.-plassen som ordførerparti fra Senterpartiet.

I fylkene fikk de nesten halvparten av fylkesordførerne. Åtte toppverv for et parti som vil legge ned hele fylkeskommunen, er ikke verst.

Også Frp vil sikkert gjøre et dårlig valg. Men i motsetning til Høyre blir neppe utslagene store, siden de gjorde et elendig kommunevalg sist. Med sine elleve ordførere har de heller ikke så mange å miste, selv om smerten ved tap kan være stor når man har lite.

Men problemene for regjeringspartiene er mangfoldige. Staten er hjelpeløs uten kommunene. Det er der velferdsstaten lever, og kommunene blir bare viktigere og viktigere. Det slår ut uansett hvilket valg vi snakker om. Ikke minst burde statsminister Erna Solberg ha lært noe om det. Hun var kommunalminister sist Høyre gikk på et stortap. Ingen vinner valg i Norge om kommunene sliter.

Kommuneøkonomien er alltid anstrengt. Men nå lyser det av røde tall over hele landet, og mange rådmenn må bruke øks i stedet for høvel.

I tillegg til alle oppgaver som kommunene allerede sliter med å løse, skal de nå få mange flere. En del av dem blir omstridt, og andre er krevende, selv om de er godt tenkt.

Mange ville tro at skattelette var en politisk vinner. Men også her har regjeringspartiene gått i baret. Skattelette på de største formuer, skattesvikt i kommunene og dårlig sosial profil er en sikker taper i fedrelandet.

Men viktigst blir kommunereformen. Den vil gjøre dette til det mest interessante kommunevalget på årtier. I byene betyr den neppe mye, men i alle rand- og landkommuner vil valget påvirkes av debatten om kommunesammenslutning.

Også selve spørsmålet om det skal være folkeavstemning blir et sentralt tema. Her har jo Høyre tråkket grundig i salaten ved sitt famøse brev om holdningen til avstemningsresultatet. Selv der partiets lokale organisasjon er motstandere, vil andre partier sikkert reise spørsmål om de er til å stole på.

Regjeringen skal ha anerkjennelse for at de tør å fremme reformer. Et land som står stille, har ingen god framtid. Men reformer gir sjelden positiv uttelling i valg. Derimot blir det masse bråk. Takken kommer først i nekrologer.

I politikken er det ofte slik at når andre partier er truet av forlis, kan man bare sitte stille i egen båt og vente på alle som har lagt på svøm. Det preger opposisjonen.

Arbeiderpartiet kan etter valget faktisk få over halvparten av landets ordførere. Partiet vil vinne tilbake ordføreren i mange av våre byer og fylker – for eksempel i Nord-Norges største by, Tromsø. Det er vel derfor Høyre har nominert en ordførerkandidat som bare er 23 år. Han har jo god tid. Dersom Høyre vinner valget i Tromsø, skal jeg love ikke å drikke Mack-øl mer. Da forstår man at jeg er sikker på resultatet.

Ordførerpartiet Senterpartiet har om lag 90 av våre fremste lokalpolitikere. De vil også gjøre det godt, siden kommunereformen neppe har redusert antall småkommuner allerede ved dette valg. I hvert fall vil de helt sikkert igjen passere Høyre i antall kjeder.

I 2015 skal vi ikke bare ha valg, men feire flere jubileer. Kanskje kan noen av dem kan gi trøst for regjeringen og deres lokalpolitikere.

Kulturrådet fyller 50 år. Det kan gi gode opplevelser, men jeg vil tilrå at feiringen finner sted før budsjettet legges fram, for de er nok en sikker taper i kommende statsbudsjett.

Frelsesarmeen feirer 150 år. De kan nok ikke hjelpe med valgresultatet, men et av deres mantra kan kanskje være til trøst for alle ordførere som etter valget ikke er blant oss lenger. I armeen blir man da «forfremmet til herligheten».

Musikkselskapet Harmonien fyller 250 år. De kan nok bidra med musikalsk harmoni i stedet for alt bråket blant de såkalte samarbeidspartier, men valget i Bergen kan de ikke redde for Erna Solberg.

For som en annen bergenser, tidligere stortingspresident Hambro, en gang sa om politikere som ikke lyktes: «De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres forsvar. Deri ligger også deres dom.»

For Høyres ordførere ligger nok den beste forhåpning i det som er det herlige kjennetegn ved lokalvalg: På tross av nasjonale trender kan populære og respekterte ordførere vinne valg stikk i strid med landsresultatet.