Norges viktigste ledere

I god (ev. dårlig) sosialdemokratisk ånd vil vi helst konkludere med at alle ledergrupper er like viktige (likhetsprinsippet), og at alle i samme ledergruppe gjør akkurat den samme gode jobben (likeverdighetsprinsippet). I samme ånd kårer vi alle ansatte i offentlig sektor som like verdifulle og viktige for tjenestene. Ingen nevnt, ingen glemt.

Men stopp nå litt: Kan det være noen som er viktigere blant de viktige? Bør vi våge å si at det er noen yrkes- eller faggrupper som betyr mer for mennesker og samfunn i både nåtid og framtid?

Jeg slipper like gjerne katta ut av sekken: Den viktigste gruppa ansatte vi har i norske kommuner og fylkeskommuner, er skolelederne.

Jeg hører en opplagt innvending: «Det sier du siden du selv er rektor.» Så derfor unntar jeg meg selv her og nå fra «the upper class» og skoleledergruppa, for å få et langt viktigere søkelys på begrunnelsen.

Den finner jeg så langt tilbake som i 1988. Norge var da i en økonomisk utfordrende tid. Høy inflasjon over mange år, banker som gikk konkurs eller ble restrukturert, lønns- og prisstopp og et næringsliv som slet, preget hverdagen.

Etter ti år i grunnskolen, satt jeg brått som daglig leder i en bergverksbedrift i Elkem. Jeg var «headhuntet» (som høres mye viktigere ut enn det er) til jobben, og læringskurven var lik Trollveggen. Vår bedrift sto overfor store omstillinger for å få lønnsomhet. Blant annet skulle mesteparten av boring, sprengning og transport outsources.

Det vanskeligste i denne omstillingen var å måtte si til naboer og venner at de ikke lenger kunne være ansatt hos oss. Én av disse, en dyktig mann med høy realkompetanse på å operere borerigger, sa fortvilet til meg: «Børre, dette er det eneste jeg kan. Det er dette som sørger for inntekta mi, og nå mister jeg jobben!?»

Jeg kjente at ordene traff meg. Samtidig klarte jeg å holde fokus på mulighetene – både for bedriften og for han: «Ja, jeg vet at slik kan det bli i verste fall. Samtidig vet jeg at du er en dyktig boreoperatør, og det trenger det nye firmaet. Jeg skal orientere dem om deg og din kompetanse.»

Det ordnet seg både for han og noen av de andre, men dessverre ikke for alle. De som fikk det vanskeligst, var de med liten formell utdannelse, de som manglet fagbrev – kort sagt de som ikke hadde lyktes i skolen. Ikke fordi de var «dumme» – tvert imot, dette var kunnskapsrike og nevenyttige menn – men de manglet de grunnleggende ferdigheter skolen skal gi for å kvalifisere dem for en formell yrkesutdannelse.

Min daværende kone var samtidig rektor på skolen i bygda. Som skoleleder måtte bruke sitt budsjett slik at det skapte et forventet resultat i andre enden: Barn som er best mulig forberedt og utrustet for å bli voksne, skaffe seg inntekt og leve det gode liv helt fram til en forventet høy pensjonsalder.

Hennes arbeid gikk grovt sett ut på å bygge opp hver enkelt elev slik at de kunne mestre voksenlivet.

Eleven hadde krav på å kunne basisferdighetene lese, skrive og regne, samt mestre de sosiale relasjoner til andre barn og voksne. Basisferdighetene er helt nødvendige for å lykkes i fagene, og sikre seg nok kompetanse til å kunne søke seg videre på en yrkesutdanning.

Og det er kun dette – og alt dette – skoleledelse handler om: Gi mennesker et startgrunnlag for å leve sitt gode liv, et liv der de mestrer et fagfelt og forpliktelsene i samfunnet. Der de opplever selvtillit og selvrespekt, og der de utvikler gode holdninger som skal trygge et sosialt fellesskap.

Aldersgruppa 6–18 år blir gjerne omtalt i prosent av befolkningen når rådmannen legger fram de tørre tall for budsjett og økonomiplan. De utgjør X prosent av befolkningen og tar Y prosent av budsjettet. Både X og Y er nok interessante bokstaver for en rådmann.

Norge går nå inn i en utfordrende tid. Landet må legge om fra å være «oljefinansiert» til å bli «kompetansefinansiert». Som både statsministeren og partilederne sier: Vi kan ikke bli billigst, men vi kan bli smartest.

Og den ledergruppa som har størst påvirkning på en slik suksess, er nettopp … ja, du tok den: Dyktige og framoverlente skoleledere som bruker sin tid på utvikle skolen og øke lærernes samlete kompetanse, til glede for hver enkelt elev i det 13-årige opplæringsløpet.

De er ikke Norges viktigste ledere fordi de betjener 15–20 prosent av innbyggerne i kommunen. De er det fordi de bygger 100 prosent av landets framtid.