Nei til e-valg – et umoderne valg

I stedet for å videreføre forsøk med stemmegivning over internett, må vi i uoverskuelig framtid brøyte oss fram mellom ivrige listekandidater utenfor valglokalet, for så uten å være utilbørlig påvirket, avgi vår stemme på papir. Helst edru, men det er som kjent ikke noe krav.

Det var ikke overraskende at regjeringen har lagt videre forsøk med stemmegivning over internett på is. Men, det var synd.

Så vidt jeg kan se av pressemeldingen som er sendt ut fra kommunalministerens kontor, er det to grunner til dette. Den første er politisk uenighet på Stortinget, den andre går på velgernes kunnskap om systemet, særlig sikkerhetsmekanismene.

Dette synes jeg er tynne begrunnelser for å stoppe et moderniseringsprosjekt som har vært ledende i verden. Det kanskje mest innovative og nyskapende miljøet innen valgordningen vil forvitre, og verdensledende kompetanse forsvinner.

For å få et godt forskingsmessig grunnlag for å se på hvordan e-valg påvirker velgernes atferd og tillit til valget, er det nyttig å kjøre begrensete forsøk over tid. De to forsøkene som er kjørt, har ikke avdekket noe som skulle tilsi at forsøket burde avvikles, tvert imot.

Stortinget skal man selvfølgelig ta på alvor, men også Stortinget kan tilegne seg ny kunnskap og bidra til den moderniseringen regjeringen bygger sin politikk på. De to forsøkene som er kjørt i 10–12 kommuner, har vært vellykkete, og det er nesten en unison enighet blant innbyggerne i Norge om at internettvalg bør være mulig i framtidens Norge.

Hvorfor denne motviljen til å modernisere innbyggernes grunnleggende rettighet i et demokrati? Den viktigste innvendingen har vært prinsippet om hemmelig valg. Dette er et helt sentralt prinsipp i et demokrati. Det å avlegge sin stemme usett og uten å bli utilbørlig påvirket, tar de fleste av oss som en selvfølge. Det er dette kommunalministeren sikter til i pressemeldingen.

Det viktigste argumentet for stemmegivning på internett, er tilgjengeligheten. Det er generelt god tilgjengelighet til valglokalene i Norge, men noen grupper har vanskeligheter med å avgi stemme usett innenfor den tradisjonelle valgordningen. Blinde og svaksynte er ett eksempel. Etter det første forsøket i 2011 snakket jeg med en velger som var blind, og han kunne begeistret fortelle meg at han hadde stemt uten at andre fulgte med ham inn i valgavlukket for første gang. Han hadde sågar endret på kandidatrekkefølgen og gitt «en slenger» for første gang i sitt 60-årige liv. Ved papirstemming måtte han ha hjelp til dette.

Staten har plikt til å tilby blinde og svaksynte hemmelig valg. Slik er det ikke i dag. Regjeringens visjon om et samfunn der alle kan delta, er en god visjon, men tiden tilsier at noe av det gamle må fornyes eller moderniseres for at visjonen skal bli virkelighet.

En annen, og formentlig voksende gruppe, er de som må avgi stemme fra utlandet. Ifølge dagens ordning kan de sende en lapp hvor de har ført opp et partinavn, og den kan bli godkjent. Det er virkelig å avgi stemme i ukontrollerte omgivelser.

Det at sikkerhetsmekanismene i valgordningen er lite kjent, er ikke noe nytt. Vi vet av erfaring at vi nordmenn trenger tid for å få med oss endringer i valgordningen. Den gang OSSE påpekte at det burde være en legitimasjonsplikt for å avlegge sin stemme, brukte norske myndigheter millioner av kroner for å informere om det, men folk møtte like fullt opp i valglokalet uten legitimasjon.

Folk trenger tid til å bli kjent med et nytt system. Sikkerhetsmekanismene ved stemming over internett i forhåndsstemmeperioden er gode, kanskje bedre enn de vi har ved tradisjonell papirstemming.

Vi er godt kjent med kreative måter for kjøp av stemmer, og vi vet at velgere blir påvirket utilbørlig. Ved internettstemming kan man rett og slett stemme så mange ganger man vil, og det er alltid sist avgitte stemme som teller. Dersom noen forsøker å kjøpe en stemme i et slikt system, vil de aldri være sikre på at den avgitte stemmen er den siste. Om så den som kjøper stemmen tar valgkortet til den stemmeberettigete, så kan man fortsatt avgi stemme på papir, enten som forhåndsstemme eller på valgtinget.

Samme prinsipp vil gjelde dersom noen er utsatt for utilbørlig press fra familiemedlemmer eller andre. Staten kan aldri garantere at alle får stemme usett og uten å bli utsatt for utilbørlig press. Men, staten kan legge til rette for dette. Velgerne må bidra selv også.

Denne beslutningen var ikke særlig framtidsrettet. Den løsningen som flere vestlige land har begynt å fatte interesse for, har regjeringen kastet over båten. Det blir spennende å se hvem det er som griper muligheten.