Kronikk

Lurt av tillit og håp
Tillit og håp får vanligvis fornuftige kommunepolitikere til å tro på tvilsomme prosjekter. Det understreker betydningen av en velfungerende opposisjon.
Hvem vil være festbremsen som vender tommelen ned for et prosjekt som er beregnet å gi 1.500 nye arbeidsplasser?
Finske medier har den siste tiden rullet opp den utrolige historien om Sunny Car Center i Tavastehus. Tavastehus ligger om lag en time nord for Helsingfors og har 67.000 innbyggere. Innenfor en radius på 150 km fra Tavastehus bor 3 av Finlands 5 millioner innbyggere. Kommunen beskrives derfor som landets befolkningsmessige midtpunkt, hvilket har betydning for historien.
Den begynte med at en finsk forretningsmann for drøyt fire år siden presenterte planer om etablere Europas største bilforretning på et område på størrelse med et titall fotballbaner, ved motorveien mellom Helsingfors og Tammerfors. Bilforretningen skulle bygges i åtte etasjer. Leietakerne skulle være finske og europeiske bilfirmaer. Kundene skulle komme fra hele landet, til og med fra utlandet.
Det sluttet med en ubebygd og ubetalt tomt og en forretningsmann som flyttet utenlands etter at de utenlandske investorene han hadde betalt forskudd til, viste seg å komme direkte fra en sagaverden: Amerikanske forretningsmenn, arabiske prinser og den zambiske ekspresidentens enke. Finansieringen av det storstilte prosjektet viste seg til slutt å være basert på såkalte nigeriabrev.
Det er en historie om forhåpninger om å sette kommunen på kartet, om tette koplinger mellom forretningsinteresser, ishockey og kommunepolitikk og en fartsblindhet som får folk til å lukke øynene for realiteter. Det er «vanvittsaffärer», som Astrid Lindgrens romanfigur, husmannen Anton Svensson i Katthult i Lønneberget, ville kalt det. Men det er galskapsforretninger uten de vendingene som fikk sønnen Emils innkjøp av en halt høne, en brukt brødspade og en boks full av gamle brev til å se ut som fornuftige investeringer.
I ettertid framstår det som en selvfølge: Noen burde stilt spørsmål ved realismen i prosjektet. Noen burde hørt varselsklokker da de kommende investorene plutselig forsvant i en bilulykke, og det ikke var mulig å få klar beskjed om hvilke firmaer som hadde tenkt å etablere seg på senteret.
Ingen, unntatt en kommunepolitiker fra kristeligdemokratene, stilte spørsmål ved troverdigheten til selve ideen om å bygge et stort senter for bilhandel. Hadde noen brydd seg med om å spørre finske bilforhandlere om de hadde tenkt å forlate sine nåværende lokaler for å etablere seg i det nye senteret, vil svaret trolig vært nei. En av bilforhandlerne som ble intervjuet i finske YLEs undersøkende program MOT, mente at hans bilmerke aldri ville gått med på en samlokalisering med konkurrenter.
Det skal sies at Tavastehus kommune i og for seg bandt mer prestisje enn skattepenger til prosjektet. Et enstemmig kommunestyre vedtok om en planendring som skulle gjøre det mulig å etablere senteret. Kommunen eide tomten og solgte den til Sunny Car Center, men har ikke fått betalt. Tavastehus satset 100.000 euro i aksjekapital i prosjektselskapet som ble dannet. Senere har kommunen solgt disse aksjene.
Men likevel: Hva er det som får vanligvis fornuftige kommunepolitikere til i det lengste å tro på et prosjekt med så mange spørsmålstegn? Jo, to i grunnen positive kvaliteter: Tillit og håp.
At den drivende kraften bak gigantprosjektet i Tavastehus fikk holde på så lenge, skyldes at han hadde de lokale beslutningstakernes tillit. Både forretningsmannen og kommunepolitikerne hadde koplinger til det lokale ligalaget i ishockey, som ifølge medienes rapporter er faktoren som binder sammen maktpartiene i Tavastehus; sosialdemokratene og samlingspartiet. Den man har tillit til, behøver man ikke kikke i kortene. Det ville føltes pinlig.
Når de blinde flekkene i Tavastehus-prosjektet nå er synlige for alle og enhver, framstår sannfinnene og kristeligdemokratenes representanter som de eneste som ikke lot seg lure. Det understreker betydningen av en velfungerende opposisjon også i kommunepolitikken. Det viser at det alltid trengs nøktern distanse i prosjekter der skattebetalernes penger er involvert.
Kommunale beslutningstakere i Finland er de senere år blitt konfrontert med en fullstendig mangel på gode nyheter. Hvert prosjekt som gir et glimt av håp – utvikling, jobber, en plass på kartet – må få hvilken som helst lokalpolitiker til å juble. Hvem vil være festbremsen som vender tommelen ned for et prosjekt som er beregnet å gi 1.500 nye arbeidsplasser, slik de første skissene for Sunny Car Center lovet?
Kulturgeografen Josefina Syssner ved Linköping universitet har konstatert at fire av fem kommuner i Sverige baserer sine strategier på befolkningsvekst, til tross for at mer enn halvparten av dem mister innbyggere. Omtrent samme tall gjelder i Finland.
Det er så mye lettere å skape entusiasme for å bygge nytt enn å rive det som finnes. Håpet får kommuner kan selge ubebygde tomter, investere i industrihaller som står halvtomme og bygge kulturhus som går på sparebluss. Det er i bunn og grunn ganske menneskelig.