Lokalpolitikken vant

Valgforskerne skal fortsatt bruke lang tid på å analysere høstens valg, men partiene har gjort seg ferdig. Ved hjelp av egne velgerundersøkelser og analyse av variasjonene mellom kommuner og regioner har tallknusere på partikontorene funnet mange interessante utviklingstrekk. Trender som de har presentert for partienes landsstyrer i høst, og som vil ligge til grunn for planleggingen av de kommende valgkampene.

Det er ulike funn i partiene, men alle ser ut til å være enige om at lokalpolitikken denne gangen spilte en ekstra stor rolle. Partiledere og andre rikspolitiske stjerner har ikke gitt noen drahjelp til lokalpartiet i regionen de kommer fra. Når velgerne blir spurt om hva de ble mest påvirket av, svarer absolutt flest at det var de lokale kandidatene.

Lokale saker var også mer bestemmende enn de enkeltsakene som pleier å trone øverst på dagsordenen i riksvalg (helse, eldreomsorg, skole, samferdsel).

Den store rikspolitiske saken, innvandringspolitikken, hadde heller ikke stor betydning for lokalvalget, med et lite unntak for Fremskrittspartiet, som tapte på at noen potensielle velgere oppfattet partiet som hjerteløst. I første halvdel av september var det bildet av den døde 3-åringen Aylan på en tyrkisk strand som dominerte de fleste velgeres bevissthet. Antakelig vant også SV noen velgere på den samme rikspolitiske saken.

For kommune- og fylkespolitikerne må valgtolkningene være oppmuntrende. Møysommelig og hardt arbeid lokalt betaler seg. Rikspolitikernes muligheter til å stikke kjepper i hjulene for lokale kampanjer er mindre enn man skulle tro. De kan heller ikke kuppe valgkampen, slik de ble beskyldt for å gjøre før. Det er virkelig noe å være stolt av for de mange tusen partiaktivister landet rundt.

Men er det deres fortjeneste? Er lokale politikere blitt flinkere til å nå fram til velgerne, eller er det heller de nasjonale toppene som er blitt stadig mer irrelevante? Dette sier ikke forskingen og tolkningene noe særlig om, men det er nærliggende å tro at det er det siste som gjelder. Det var ikke en tydelig nasjonal dagsorden i årets valgkamp.

Slik er den nye normalen. Vi har nå hatt tre valgkamper på rad der mediene og rikspolitikerne ikke har lyktes med å gjøre noen få saker eller problemstillinger dominerende. I gamle dager hadde man skattevalg, eldrevalg, skolevalg – etiketter som ble stående fordi den ene saken hadde vært så avgjørende. I moderne valgkamper er alle temaene mer eller mindre viktige.

Årsaken er at mediene har endret seg. De politiske journalistene løper ikke lenger i flokk. Redaksjonene lager egne opplegg for valgkampdekningen og driver i liten grad journalistikk på det konkurrentene har skrevet om.

Et tilbakeblikk på valgkampen i 2001 illustrerer forandringene. Da skrev VG at den daværende Ap-regjeringen i all stillhet hadde luftet mulighetene for å endre på sykelønnsordningen. Oppslaget var ødeleggende fordi Ap i valgkampen hevdet at det var den borgerlige opposisjonen som ville innføre karensdager. Ekstra ille for Jens Stoltenberg ble det fordi alle de andre mediene også begynte å spørre og skrive om den samme saken. Mediene drev fram tidens valgnederlag for Ap.

Dersom VG hadde hatt en like «god» sak i årets valgkamp, ville andre medier sannsynligvis ha ignorert den. Det er i hvert fall det som har vært regelen når Dagbladet det siste året har skrevet om skandaler med salg av forsvarsmateriell til militsgrupper i Nigeria, og da Aftenposten i første fase skrev om ulovlig avlytting av mobiltelefoner. Redaktørene legger vekt på å dyrke egenart, og journalistene liker mye bedre å jobbe med egne saker enn å følge opp konkurrentene.

Den økende delen av publikum som bruker nettet til å informere seg om politikk, får et enda mer diversifisert tilbud enn de gammeldagse avisleserne. Det er ikke så lenge før hver og en av oss får hjelp av Facebook, Google og de store norske mediekonsernene til å lage vår egen avis – med oppslag om de sakene som interesser akkurat oss.

Informasjonsmangfoldet er demokratiserende i den forstand at redaksjonene mister sin makt. Men det er et problem at pressen også mister styrke som kontrollør av politikerne, og at den i mindre grad klarer å mobilisere politisk interesse.

Her ligger antakelig noe av forklaringen på at valgdeltakelsen i høst var så dårlig. Mediene og rikspolitikerne klarte ikke å tegne et så enkelt og entydig bilde av politikken at folk lot seg engasjere. De som brydde seg mer om Erna Solberg og Jonas Gahr Støre enn den lokale kandidaten, ble sittende hjemme. Dermed ble lokalpolitikeren den store vinneren. Og i et lokalvalg bør det vel være slik.