Kvinner vil og kan

I disse dager er det, over hele landet, nominasjonsvalg. Hvem av oss skal representere hvem og hva? Hvem skal kumuleres, og hvilke partier stiller liste i de forskjellige kommunene?

Dette er avgjørende. Det er klart at hvem som representerer partiet, har en betydning, både for partiet, politikken og dermed innbyggerne.

Når en går igjennom listene, ser en mange flotte, flinke, dyktige og gode mennesker som har stilt seg til disposisjon, for en av de mest forhatte, utskjelte, men fine jobbene; lokalpolitikeren.

På alle listene her i byen er det menn på topp, unntatt min egen liste. Der befinner jeg meg. Jeg har alltid hatt en tendens til å gå motstrøms og gjort ting som synes, men dette syns jeg ikke er i tråd med tiden, og det er også overraskende.

Når det gjelder mennene som er nominert, og de som kommer til å bli nominert, er de alle gode kandidater. Det har ingenting med dette å gjøre, men de som er nummer to på listen, er også gode kandidater, så hvorfor havner de alltid på plass nr. 2? For alle disse er nemlig kvinner. Igjen unntatt i mitt parti da, der er det en mann.

Det er viktig at det representative demokratiet er representativt. Ikke bare på papiret. Når det kjønnsmessig i befolkningen er nesten 50/50, er det jo interessant at en ikke er 50 prosent representert. Og det gjelder jo faktisk begge kjønn. Vi har et sterkt lovverk som gjør at vi i styrer og stell skal være minimum 60/40 likestilte, begge veier, men når det kommer til selve toppene, da er det noe annet.

Uansett hvordan vi ønsker å se det: En masse avgjørelser blir tatt på gruppeledernivå. Og er det 90 prosent menn der, da vil det i enkelte saker klart være vanskelig å få igjennom noe som den andre parten ikke ser nødvendigheten av.

Og heldigvis er det forskjell på menn og kvinner. Vi ser forskjellig ut, vi føler forskjellig, vi er forskjellig, men derfor er det viktig at vi har en viss balanse i systemene.

Så kan en igjen og igjen si: «Det spiller jo ingen rolle. Vi tar hensyn, og vi mener jo det samme». Ja, i de aller aller fleste tilfeller gjør vi det, men i debattene, dialogene og forhandlingene har vi forskjellige vinkler og forslag ut ifra hva vi er, også som mann og kvinne. Derfor er det viktig at vi er mer representative i de foraene hvor avgjørelsene blir gjort og forhandlet fram.

Så hvorfor mangler det kvinner? Det har jeg undret meg over lenge. Jeg sitter ikke på en fasit, men tror at dette er flersidig. Jeg tror ikke, som Ap, at det er på grunn av dårlig styredisiplin og møtedisiplin. Jeg tror ikke vi kvinner nødvendigvis er mindre skravlete og sklir mindre ut av tema.

Det må være helt andre fundamentale årsaker. Jeg har to mulige: Kvinner er for lite flinke til å ta ansvar i de forumene, og menn er altfor lite flinke til å gi kvinnene rom.

Vi kan ikke kreve likestilling hvis ikke vi er villig til å påta oss det ansvaret som ligger i det, også der hvor makten sitter. Vi kan ikke innta en «det er ikke så farlig»-holdning når det kommer til nominasjoner, i styrer og i de politiske partiene. Vi er ikke dårligere, vi kan ikke mindre eller har ikke mindre evner. Og mennene er nødt til å gi kvinnene mulighet, i mye større grad enn det de gjør i dag. Det er vanskelig å gi fra seg makt, men desto viktigere.

Vi har alle et felles ansvar på å utvikle det demokratiet vi har, at det forvaltes riktig, og at det er i tråd med det moderne samfunnet vi har. Det gjelder også der hvor makten sitter. Vi kan ikke løse dette med lovverk. Her er det en gjensidighet i partiene og en forståelse for at dette er et felles ansvar som må framelskes.

Nå må ikke noen tro at jeg ikke liker menn: Jeg liker menn, så absolutt. De gir meg en påfyll av humor, kunnskap, meninger og lærdom. Det gjør også kvinnene rundt meg. Jeg skulle bare ønske det var flere av dem i enkelte fora.