KS-kamp om ingenting

I ukene frem mot KS-tinget i midten av februar kommer partiene til å jobbe beinhardt i kulissene for å sikre maksimal makt og innflytelse i det nye hovedstyret. For politiske nerder blir det en spennende kamp. Arbeiderpartiet er blitt så stort at det er naturlig at KS-lederen kommer fra Ap, men partiet er også så stort at det kan være ønskelig for de andre partiene å slå seg sammen for å få en KS-leder som tøyler Aps makt.

Senterpartiet kunne være troendes til å starte et spill for å nekte Ap lederskapet, men i så fall må partiet vrake sin fremste KS-mann: Bjørn Arild Gram er også ordfører i Steinkjer – noe som betyr at han i praksis ikke kan være kandidat til et arbeidskrevende lederverv, mens han er en mer enn villig til å fortsette som nestleder i KS. Flere spennende kamper og intriger kan dukke opp ettersom flere navn blir kjent og ettersom valgdagen 17. februar nærmer seg.

Bare dersom det skulle dukke opp noen politiske kjendiser i denne kampen kommer riksdekkende medier til å bry seg. Årsaken er at det ikke er opplagt for politiske journalister at maktkampen i KS er viktig. Eller for å si det mer brutalt: De tror kampen dreier seg om å sikre seg politiske bein i en organisasjon som ikke er særlig viktig.

Oppfatningen er bygget på historisk erfaring. Så lenge det 15 person-store hovedstyret har et overordnet mål om alltid å være enig, og så lenge KS er livredd for å stille seg slik at kommuner eller fylker melder seg ut, blir handlingsrommet til den nye ledelsen særdeles lite. Partifargen til den nye lederen betyr ingenting.

Tilhengere av gjenvalg for nåværende KS-leder Gunn Marit Helgesen vil muligens hevde at hennes Høyre-bakgrunn hadde betydning for at hun i denne perioden har flyttet makt fra administrasjonen til den politiske ledelsen. Men sett fra utsiden ser det mer ut som et personlig enn som et politisk initiativ. Det var ingen stor valgkamp for fire år siden for eller i mot administrasjonsstyre, og det er det heller ikke nå. Partisekretæren i Ap har bare ett argument når hun krever Ap-lederen, og det er at Ap er desidert størst i Kommune-Norge. Hun sier ikke noe om hva Arbeiderpartiet vil med KS.

Det hadde vært befriende og spennende om partiene i oppkjøringen til landstinget i Kristiansand hadde tatt sjansen på å reise en debatt om utvikling av KS som samfunnsaktør. I hvilken grad er det mulig å la organisasjonen bli noe mer enn en lønnsforhandler og en lobbyist for bedre kommuneøkonomi?

Noe av det påfallende med KS som organisasjon er at den i offentligheten tildeles så mange roller som den ikke har mulighet til å spille. I skoledebatter blir organisasjonen gjerne kalt inn som skoleeier, selv om alle vet at det er de enkelte kommuner og fylker som eier skolene. Tilsvarende er det i debatter om samhandlingsreformen der KS-lederen blir innkalt for å si noe om enkeltkommunenes svært varierende samhandling med sykehusene. I debattene om sosial dumping er det stadig mer vanlig å peke på det offentliges aksjonsmuligheter som stor innkjøper, og KS blir invitert til å være med. Det er ikke vanskelig å finne flere eksempler.

Ofte sier KS nei, eller arrangørene av debattene innser at de heller bør invitere noen representanter for store kommuner eller fylker. Problemet med dem er at de ikke er representative, og at det veldig ofte er de beste på det ene eller andre feltet som blir trukket frem. Jeg leder ofte slike debatter og kommer stadig opp i situasjoner der jeg konfronterer en aldeles glimrende ordfører eller topp-byråkrat med tilstander som andre, og langt mindre engasjerte, kommuner burde svare for.

Kanskje er det nettopp slik KS sine medlemmer ønsker det. Det kan være bekvemt å ha en hybridorganisasjon der ansvar er både formelt og uformelt. Den formelle makten og innflytelsen ligger i rollen som arbeidsgiver og dialogpartner med staten, mens den myke og uformelle innflytelse kommer med rollene som kompetansebygger, rådgiver og premissleverandør.

Ulempen med organiseringen er at KS sin rolle i det offentlige ordskiftet blir svekket. Dermed forsvinner også muligheten for å opptre som en troverdig aktør i det øyeblikket kommunene og fylkene skulle bli utfordret. Det trenger ikke å være lenge til. Frem til nå har det vært økende oppslutning blant rikspolitikerne om å delegere oppgaver til kommunalt nivå. Dersom kommunereformen mislykkes, vil lysten til å statliggjøre igjen bli adskillig større.

I en slik situasjon vil det være alvorlig om KS oppfattes som en organisasjon for fordeling av politiske kjøttbein – og ikke noe mer.