Kommunevalg i årevis

Regjeringen har nå beskrevet en prosess som kommer til å gjøre kommunegrenser til den store saken både i kommunevalget 2015, i oppkjøringen til stortingsvalget 2017, og med mulighet for omkamper etter neste stortingsvalg.

Det kommer til å bli gøy for mediene, og et folkelig engasjement vi kanskje ikke har sett siden EF-stridene. Partier og kandidater til kommunevalget kommer til å bli avkrevd klare standpunkt både til sak og til spørsmål om folkeavstemning. Det kommer til å bli en fest, men kanskje mest for dem som ikke vil ha noen endring.

Mange sier, kanskje litt nedlatende, at kommunegrenser er for mye preget av følelser. Mulig det, men følelser er nå engang politiske realiteter. Mange har en naturlig skepsis mot endringer. Man vet hva man har, men er usikker på hva man får. Befolkningen i den mindre kommunen er spørrende til om de mister kontroll på dem som styrer og steller når de blir del av en større. Hva skjer når rådhuset blir fjernere? Hva skjer med skolen, sykehjemmet, legetjenesten?

«Er du i tvil, stem nei», het engang et slagord i en nasjonal strid. Mange syntes det hørtes fornuftig ut.

Selv om det nok i vår tid er slik at flere har et avslappet forhold til grenser, siden de lever liv som daglig medfører at de krysser grenser hele tiden, er det naivt å tro at store endringer kommer som resultat av seminarer og ekspertutvalg.

Først neste vår vet vi mer om framtidige oppgaver.

Partier som utgjør et stort flertall på Stortinget har programfestet at de vil ha en ny struktur med kommuner som både har bærekraft og handlekraft. Slik sett har de folkets mandat til å gjøre det som er nødvendig for å nå målet. De store partiene står nok sammen til Dovre faller, men gjør de det til Dovre kommune faller?

Frivillighetslinjen ble vedtatt i Stortinget 1. juni 1995. En mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet hadde lagt fram en stortingsmelding om prinsipper for en kommunereform basert på Christiansen-utvalgets utredning. Løsrevet fra meldingen la Sp fram forslag om at all kommunesammenslåing skulle være frivillig. Forslaget fikk flertall etter at både Frp og Høyre stemte for! Det er neppe upassende å nevne at det skulle være kommunevalg samme høst.

Siden har det blitt nasjonal politikk. De fleste partier har dette som forutsetning i sine programmer, dog med forbehold om at enkeltkommuner ikke skal ha veto.

Frivillighet betyr at befolkningen må overbevises ut over rimelig tvil.

Dersom Stortinget virkelig ønsker en kommunereform, må de gjøre grep i en helt annen skala enn det regjeringen så langt har foreslått. Spillereglene må være slik at de som velger å slå seg sammen, må oppnå betydelige fordeler, og det å velge alenegang må ha konsekvenser.

Dersom man tror at de fem kommunene i Sør-Helgeland region vil slå seg sammen bare for å motta en engangspremie på 5 millioner kroner, eller at kommunene i Drammens-regionen, som samlet har flere tusen millioner i årlige budsjetter, vil bli fristet av 30 millioner, er det i beste fall ønsketenkning.

Befolkningen i småkommunene kommer neppe til å stemme ja så lenge de får ekstra betalt bare for å være små. Det vil ikke skje endringer i kraftkommunene, med mindre hele befolkningen i den region de er en del av, telles sammen i avstemningen. For de folkerike randkommunene til de store byene, blir svaret trolig nei, med mindre virkemidlene er så kraftfulle at de ikke er til å komme forbi. Kanskje ikke da heller.

Det er forstandig at Fylkesmannen som statens representant skal ha ansvar for å iverksette en lokal reformprosess, men helt utilstrekkelig om han bare skal være ordstyrer. Resultatet må være klare alternativer som kommunene er forpliktet å ta stilling til.

Personlig mener jeg regionkommuner er den beste arena for framtidens lokaldemokrati og kommunenes oppgaver og utviklingsrolle. De fleste av landets kommuner har i årtier hatt stevnemøter i naturlige regioner, men samtidig er det en samarbeidsform som er lite effektivt og lite demokratisk. Beduin-prinsippet gjelder – man kan ikke gå fortere enn at den tregeste kamel følger med – og kommunestyrene står på sidelinja.

Samtidig må vi innse at norsk geografi krever særordninger. Det er for eksempel lite realistisk at en øykommune langt ute i havet, som Røst, skal sammensluttes. Her kan vi lære av danskene. Den lille øykommunen Læsø består, men de mer krevende oppgaver bestyres av Frederikshavn på fastlandet. Det kan Røst også få til med Bodø. Så må vi heller være glad så lenge folket der ute klorer seg fast. De skaper store verdier for oss.

Uansett, dersom det jeg har sett og hørt så langt, fører til en omfattende kommunereform, skal jeg spise mitt kommunekart.

Partiene har valgt en reformvei som kommer til å koste både politisk og økonomisk. Det må Stortinget ta konsekvensen av, dersom de skal oppnå det resultat de ønsker.