Kommuner utløser krisen

Stortinget er i en uvanlig tilstand. Mens et valgresultat alltid tidligere har gitt relativt raske avklaringer om regjeringsdannelsen, er det lagt opp til en flere måneder lang prosess denne høsten. Frem til desember kommer det til å være spillereglene fra forrige stortingsperiode som gjelder – i den forstand at både regjeringen og støttepartiene forholder seg mest til avtalene fra 2013.

Det er KrF-leder Knut Arild Hareide som har skapt den underlige situasjonen. Hans erklæring om at partiet vil gå i opposisjon til Høyre/Frp-regjeringen, ble så absolutt oppfattet av Erna Solberg, men hun la mer vekt på at han også sa at han ikke ville felle hennes regjering umiddelbart.

Hareide sa i praksis at avtalen fra forrige stortingsperiode skal gjelde litt til, og det utnytter selvfølgelig statsministeren. Hennes håp er at neste måneds budsjettforhandlinger kan bidra til å styrke de i KrF som ønsker et forpliktende samarbeid med høyresidepartiene.

Så lenge hun fortsatt har et lite håp om at KrF kan ombestemme seg, utsetter Solberg alle formelle diskusjoner om hvem som skal være i regjering og hvordan den skal overleve.

Den uformelle, og viktigste, praten pågår imidlertid for fullt. Forhandlingene om neste års statsbudsjett vil også skje med et klart sideblikk til det som skal skje rett etter at budsjettet er vedtatt. Da er KrFs fredning av Solberg-regjeringen i praksis utløpt, og det er foreløpig ingen grunn til å tro at partiet vil gjøre noe annet enn å erklære seg som et fristilt sentrumsparti. Venstre må da enten følge KrF, gå i regjering med Høyre/Frp, eller inngå en avgrenset samarbeidsavtale med dem.

Hva Venstre gjør, er ikke det viktigste for Erna Solberg. Hun kommer fra desember til å måtte leve med en frykt for at KrF vil felle hennes regjering. I Høyre, Frp og Venstre tror de aller fleste at Knut Arild Hareide vil være lojal på borgerlig side uansett. Han vil ikke tørre å ta ansvar for en Ap-regjering støttet av SV. Men sikre kan de ikke være.

Dessuten kan de politiske sakene drive KrF vekk fra regjeringspartiene – uavhengig av de overordnete strategiske vurderingene. Det er her kommuneøkonomien kommer inn i bildet.

Det var kommunenes økonomi som ifølge KrF-erne selv ødela for dem sist gang de var i regjering. Partiet falt fra 12,4 prosent i 2001 til 6,8 i 2005 aller mest fordi regjeringspartner Høyre prioriterte skattelettelser foran økte overføringer til kommunene. Daværende kommunalminister Erna Solberg innrømmet offentlig at hun ikke ga kommunene så mye som de trengte – rett og slett fordi det ikke var penger nok i statsbudsjettet.

For KrF var situasjonen uutholdelig. I dagens KrF er det påfallende hvordan praktisk talt alle de ledende politikerne som var med i Bondevik II-regjeringen, nå ivrer for at KrF skal bevege seg bort fra Høyre og over mot Ap.

Dagens Høyre/Frp-regjering kommer antakelig ikke til å foreslå store skattelettelser neste år, men det er likevel ingen dristig spådom at den kommer til å gi mindre til kommunene enn det Ap og Sp mener er nødvendig. Spesielt i budsjettforhandlingene neste høst, når man planlegger for et kommunevalgår, kommer Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum garantert til å overby regjeringen.

KrF vil framstå som distrikts- og kommunevennlig, og vil antakelig skape et flertall i Stortinget mot regjeringen. Når vi kommer så langt, vil vi antakelig ha erfaring for at Erna Solberg er en meget pragmatisk statsminister. Hun vil enten betale det som er nødvendig for å få med seg KrF på laget, eller hun vil finne seg i å bli overkjørt i en god del enkeltsaker.

Begge deler kan bli vanskelig når det gjelder kommuneøkonomi. Summene kan bli så store at det ikke blir mulig for statsministeren å gi etter, og hun kan heller ikke finne seg i å bli overkjørt. Frem til nå har det vært en uskreven regel at en regjering ikke kan styre på grunnlag av et statsbudsjett som er vedtatt av opposisjonen.

Skulle det bli regjeringskrise på spørsmålet om hvor mye penger som skal sendes over til kommunene, vil KrF antakelig se det som en god sak å ta krise på. Velgerne skjønner at kommunene trenger penger, dersom de skal oppfylle KrFs ambisiøse mål om å få flere lærere i skolen, gi mer støtte til de vanskeligstilte og forbedre eldreomsorgen.

Hva så om det ikke blir krise? Jo, da gir regjeringen etter. Kommunene trenger ikke å frykte statlig smalhans i 2019.