Kommuner i luksusfellen

Kommuner har som kjent ikke lov til å låne til drift. Hvordan kan det ha seg at de likevel betaler kreditt med kreditt?

En rekke avisoppslag har fortalt oss om kommuner som må ta opp kassekreditt for å betale lønn til sine ansatte, med overskrifter som «Tømmer kassene – driver på lån», «Må ha penger til lønn», «Driver i strid med kommuneloven» og «Vil søke om 60 millioner kroner i kassekreditt». De færreste kommuner har fokus på likviditeten i budsjettet. Det burde de ha – og det må de sannsynligvis også i framtiden.

Her vil jeg gi dere oppskriften på den kommunale versjonen av luksusfellen. Hovedingrediensen er selvfølgelig et driftsnivå som er høyere enn inntektene. Men staten har tilført noen viktige ingredienser som har gjort det mulig å opprettholde denne økonomiske ubalansen over tid. Disse tre viktige er: 1) Momskompensasjon fra investeringer, 2) Ubrukte lånemidler og 3) Premieavvik. Alle er ingredienser som fort kan gjøre kommuneøkonomien like uspiselig som pepperkakene til bakermester Harepus.

I hele ni år har kommunene kunnet bruke momskompensasjon fra investering til å finansiere driftsutgifter. Oppskriften var enkel: Jo mer kommunen investerte, jo mer penger var det til drift. Mange eksperter advarte mot denne ordningen allerede i starten, og jeg skrev for eksempel følgende i Kommunalbanken sitt tidsskrift ved innføringen: «Enkelte kommuner kan derfor føle seg fristet til å investere over evne for å kunne opprettholde driftsnivået i kommunen». Og det gjorde de. Departementet har heldigvis bestemt seg for å fjerne denne ordningen fra 2014. Kommunene kan ikke lenger bruke et høyt investeringsnivå til å finansiere driften.

Kommunene, særlig de fattige, finansierer i hovedsak investeringene med lån. Lånet tas opp i forkant av investeringene, og praksisen har gjerne vært flere år i forkant. Lånet settes på konto, og fører til fete bankbeholdninger. Ved siste regnskapsavleggelse hadde kommunene om lag 16 milliarder kroner i ubrukte lånemidler. Pengene skal jo før eller siden brukes til investeringer, men så lenge investeringsnivået opprettholdes, er også bankbeholdningen fet. Det er først når en slutter å investere at en merker konsekvensene av et for høyt driftsnivå. Kanskje ikke uten grunn at lånefesten i kommunene stadig når nye høyder?

Mange kommuner har benyttet seg av et annet snedig triks for å lånefinansiere driften. De tar opp lån i henhold til budsjett. I noen tilfeller blir investeringskostnadene lavere enn budsjettert, eller kanskje investeringen ikke gjennomføres i det hele tatt. Hva skjer da med de ubrukte lånemidlene?

Noen kommuner har ubrukt lånemidler fra lån som var tatt opp for både ti og tjue år siden. Da er realiteten at kommunen har lånt til drift. Også denne ordningen har nå departementet strammet inn på. Kommunene kan ikke lenger ta opp lån dersom de har ubrukte lånemidler fra tidligere år. Alta kommune hadde for eksempel planlagt å ta opp 70 millioner kroner i lån i 2012, men endte med å måtte bruke de ubrukte lånemidlene til å finansiere nye investeringer som følge av innstrammingen i regelverket. Dermed fikk kommunen 70 millioner mindre å rutte med.

Den siste ingrediensen i den kommunale luksusfellen er premieavviket. Noen har sagt om premieavviket at «alle har hørt om det, men ingen vet hva det er». I korthet går premieavviket ut på at selv om hele pensjonspremien må betales nå, er det er fullt lovlig bare å føre deler av premien som utgift i driftsregnskapet. Det må med andre ord settes av penger til fond, dersom en ikke bare vil lukke øynene og skyve problemet foran seg. Det er ikke så lett å få politisk flertall for å avsette penger til premieavvik, på bekostning av skole og helse. Denne problemstillingen har vært kjent siden premieavviket ble innført i 2002, og har år for år tappet likviditeten i kommunene.

Statlige myndigheter har laget flere ordninger som stimulerer kommunene til å holde et for høyt driftsnivå. Noen av disse ordningene prøver de nå å reversere, men for mange kommuner er det i seneste laget. De har allerede havnet i luksusfellen. Som TV-programmet med samme navn demonstrerer, krever det betydelig innsats å få økonomien på fote igjen når man bruker det ene kredittkortet til å betale ned på det andre. En politiker i Skien foreslo å melde kommunen på TV-programmet «Luksusfellen». Det kan se ut som om det blir kamp mellom kommunene om å delta i dette programmet. Kanskje man like greit skal lage en hel serie?