Hvem bryr seg?

En kollega med lang erfaring fra alderspsykiatrien uttalte:

«Hvis jeg blir deprimert når jeg blir gammel, håper jeg at jeg også har en somatisk sykdom som krever tilsyn fra hjemmesykepleier. Heldig er den gamle som har et leggsår i tillegg til sin depresjon.»

Dette kan jeg si meg enig i.

I min tidligere jobb som spesialsykepleier i alderspsykiatrisk poliklinikk, drev jeg med oppsøkende, ambulant virksomhet til eldre som var henvist til spesialisthelsetjenesten for depresjon, angst, psykoser og rusproblemer. Jeg besøkte eldre kvinner sengeliggende og lammet av angst og depresjon, og menn over 80 år med selvmordstanker, preget av høyt forbruk av alkohol og beroligende medikamenter. Det var kvinner som forskanset seg i egen leilighet av frykt for at tyver eller narkomane skal bryte seg inn.

Jeg møtte også pårørende; ektefeller, barn og barnebarn som var sterkt bekymret. De var fortvilet over mangel på hjelp og behandling fra helsetjenesten. Hvor var de som skulle utrede, behandle og følge opp deres nærmeste?

Det antas at mellom 12 og 19 prosent av eldre over 65 år rammes av depresjon. Depresjon er én av de viktigste årsakene til funksjonssvikt og tidlig død i befolkningen.

Rundt 20 prosent av de eldre rapporterer angstsymptomer. Eldre menneskers inntak av alkohol har økt de senere årene, og bruk av vanedannende legemidler i den vestlige verden øker med alderen.

Eldre har samme rettigheter som yngre til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og behandling og oppfølging i kommunehelsetjenesten. Det er ingen grunn til å anta at behandling av psykiske lidelser hos eldre ikke er verdt innsatsen, siden alt tyder på at tilstanden bedres med riktig behandling.

Det virker det imidlertid som om eldre med psykiske lidelser ikke kommer særlig høyt på prioriteringslistene. Ansatte i hjemmesykepleien sier de ikke har tid eller kompetanse til å følge dem opp. De forholder seg i hovedsak til mennesker med somatisk sykdom og demens.

De kommunale teamene som skal følge opp mennesker med psykiske lidelser, ser ut til å prioritere yngre framfor eldre. Fastlegen er kanskje den eneste i kommunen som har oppfølging av denne gruppen, og da dreier det seg ofte om behandling med legemidler.

Fastlegene er frustrerte over manglende kapasitet og tilgjengelighet fra spesialisthelsetjenesten. Flere resignerer og lar være å henvise til spesialist.

Spesialisthelsetjenesten ved de distriktspsykiatriske sentrene og de alderspsykiatriske avdelingene ser nok kun toppen av isfjellet. Psykologer i kommunehelsetjenesten er mangelvare, og med svært få unntak, gir de ikke tilbud til eldre. Det satses på forebyggende tiltak i form av helsestasjoner for eldre, eldresentre og kafeer som fungerer som treffsteder for eldre.

Dette er gode og velmente tiltak, men gagner i liten grad de som ikke tør eller har initiativ til å gå ut på grunn av angst, depresjon eller mistenksomhet. De trenger oppsøkende virksomhet, med tid til å etablere en relasjon til hjelperen basert på tillit og behandling basert på kunnskap og ferdigheter.

Psykiske lidelser hos eldre kan behandles med miljøbehandling, som for eksempel tilrettelagt fysisk aktivitet, fokus på riktig ernæring, lysbehandling for å forebygge sesongavhengig depresjon i vinterhalvåret, musikkterapi og dyreassistert terapi.

I tillegg anbefales samtaleterapi basert på ulike former for psykoterapi, samt legemiddelbehandling. Behandling med legemidler må følges tett opp på grunn av risiko for ubehagelige bivirkninger og for evaluering av effekt.

Hvilke føringer finnes så fra sentrale myndigheter hva gjelder utredning og behandling av psykiske lidelser hos eldre i kommunene?

Jeg er fristet til å svare ingenting. Stortingsmelding nr. 26, Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet omhandler psykisk helse generelt og psykiske helse hos barn og unge spesielt, men sier ingen ting om psykiske lidelser hos eldre.

Hvorfor skulle så utredning og behandling av psykiske lidelser hos eldre omhandles spesielt? Begrunnelsen er at psykiske lidelser kan arte seg annerledes, med andre kjennetegn, hos eldre enn hos yngre. Dette kan medføre underdiagnostisering dersom helsepersonell ikke har nødvendig kompetanse.

Det spesielle med psykiske lidelser hos eldre er kompleksiteten. De må utredes og behandles basert på kunnskap om naturlige aldringsprosesser, somatiske sykdommer og kroniske sykdommer som demens, bruk av mange legemidler med risiko for bivirkninger og interaksjoner, skrøpelighet og funksjonstap, gode og dårlige erfaringer fra et langt livsløp, sorg og tapsopplevelser, eksistensielle problemer og ulike konsekvenser av egen livsstil.

Mange eldre med psykisk sykdom er marginalt fungerende og svært sårbare. Det kreves derfor et nasjonalt løft for å heve statusen i dette arbeidet. Økt kompetanse i alderspsykiatri er nødvendig hos helse- og omsorgsarbeidere som har ansvar for å yte helsetjenester til innbyggere i alle aldre, også eldre.