Kronikk

Hjelp og støtte viktigere enn tid

Barnevernsbarn trenger ikke nødvendigvis mer tid, men riktig hjelp og støtte for å fullføre videregående skole og utdanning.

Publisert Sist oppdatert

Det hjelper barnevernsbarna lite å ha gode læringsbetingelser på skolen hvis de plutselig må flytte til en annen institusjon.

Det var fint å starte arbeidsåret med en e-post fra en skoleelev som søkte om praksisplass i skolens årlige arbeidsuke. Den kom fra en sympatisk 15-åring som bor i en barneverninstitusjon. Hun drømmer om å bli advokat og jobbe for barns rettigheter og for at alle barn kan få det best mulig. For meg er dette en fin anledning til å inspirere henne.

Da jeg var på hennes alder, drømte jeg også om å bli advokat. Men først da jeg var 30 år, tok jeg fatt på jusstudiene, og jeg var 36 år da advokatdrømmen endelig ble til virkelighet.

En ny studie (NOVA 2014) viser at barnevernsbarn kommer i gang med utdanning flere år senere enn andre. Og mens åtte av ti unge fullfører videregående skole, er det bare fire av ti tidligere barnevernsbarn som gjør det.

Noen mener at barnevernsbarn ofte vil trenge mer tid til å komme i gang med utdanning. Men mange barnevernsbarn ruger fra tidlig av på drømmer om utdanning og jobb. Ofte er det verken viljen eller evnen som forsinker dem, men snarere mangelen på riktig hjelp og støtte.

Svært mange bærer på tunge tanker og bekymringer om framtiden. Flere flyttes mellom beredskapshjem, fosterhjem og institusjoner – fram og tilbake. Da er det ikke lett å konsentrere seg om utdanning. Vi må derfor starte med å redusere utilsiktet flytting og styrke barnevernstiltakene, slik at ungdommene i størst mulig grad kan få riktig hjelp så tidlig som mulig. Dette har en direkte og vesentlig sammenheng med muligheten til å kunne prestere på skolen og senere i voksenlivet.

Det hjelper barnevernsbarna lite å ha gode læringsbetingelser på skolen hvis de plutselig må flytte til en annen institusjon. Og tilrettelegging på skolen hjelper lite hvis de sliter med psykiske vansker og i tillegg mangler et behandlingstilbud.

I hvilken grad barnevernsbarn opplever en god omsorgssituasjon og får riktig hjelp, er helt avgjørende for deres muligheter til å fungere på skolen. Og andre veien også; kapasitet og mulighet til å gå på skolen kan være avgjørende for muligheten til å utvikle stabilitet, trygghet og en god start på voksenlivet.

I 2013 rettet Riksrevisjonen sterk kritikk mot flere deler av barnevernets skole- og opplæringsordninger, og hvordan dette feltet prioriteres og praktiseres. Meldingen var klar: Skoletilbudet må prioriteres.

Valg av plasseringstiltak for barnevernsbarn er noe Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i stor grad er premissleverandør for. De står for en betydelig del av tiltakene som barneverntjenestene er avhengig av. Feil eller mangelfulle tiltak vil igjen ramme ungdommenes skole- og bosituasjon.

Ungdommer helt ned i 13-årsalderen blir flyttet fra den ene barneverninstitusjonen til den andre. Dette fordi de ikke har nytte av tiltaket de får, eller fordi de trenger å bli midlertidig plassert i påvente av et mer egnet tiltak.

I løpet av 2014 hadde jeg flere unge klienter som ikke hadde gått på skolen på over et halvt år som følge av denne type plasseringer. Riktige tiltak tilpasset ungdommens særlige behov er derfor helt essensielt for å skape gode betingelser for skole og utdanning.

Mange barnevernsungdommer er opptatt av sin skolesituasjon. De aller fleste har drømmer og ønsker for framtiden. Men mange av dem som ikke har det bra, makter ikke å fokusere på framtidsplaner og veien til voksenlivet. Og det er dette vi må legge bedre til rette for. Vi må vise dem at vi har tro på dem, og vi må tørre å stille krav.

Barn som det ikke stilles krav til, vil ofte heller ikke stille krav til seg selv. Dette gjelder alle barn, også barnevernsbarn. Det handler ikke om at de trenger mer tid på seg enn andre, men at de må bli møtt med riktig hjelp til rett tid. Barnevernsbarn må vite at de kan få til hva som helst, og at de kan nå like langt som andre.

Jeg fortalte min unge praktikant at hun skulle få være med til selveste Høyesterett og følge med i en sak om barns rettigheter, og at hun etterpå skulle fortelle meg hva slags barnerettighet som ble behandlet der. Hun ble oppspilt av glede og sjokk, og lurte på om jeg trodde at hun kunne klare det. Jeg svarte: Klart du kan – du kan få til hva som helst!

Noen timer senere kom hun spurtende tilbake, og ropte: Det var barnet beste, Cecilia, retten til å gjøre det som er best for barn!

Powered by Labrador CMS