Gode råd er dyre

De rammede lokalsamfunnene er påført store skader. Mange har mistet hus og hjem, kritisk infrastruktur er blitt ødelagt og viktige samfunnsfunksjoner er blitt satt ut av spill.

Det er ennå for tidlig å trekke konklusjoner etter flommene på Vestlandet. Men det er viktig at vi ikke bare legger dem bak oss etter at vannet har trukket seg tilbake, men går igjennom ulike forhold med sikte på å lære, slik at vi systematisk kan styrke det forebyggende arbeidet.

Neste gang vil andre lokalsamfunn bli rammet – kanskje av flom, kanskje av noe annet. Vi må sørge for å ta vare på de lærdommene som hver hendelse kan gi oss. Det er de kommunene som blir rammet som sitter med ansvaret den dagen uværet rammer, og det er kommunene som trenger den kunnskapen vi kan samle gjennom hendelser og øvelser, slik at de blir bedre i stand til å forebygge mot de alvorligste konsekvensene.

Men det koster altså penger.

DSB har lenge arbeidet med utfordringer knyttet til naturfarer og ekstremvær. Vi har et ansvar for at ulike statlige etater som DSB, NVE, Meteorologisk institutt og Statens vegvesen, samt fylkesmennene og kommunene spiller på lag.

De siste årene har vi utviklet veiledere og verktøy for kommunene, og jobbet med å harmonisere styringssignalene fra statlige etater til kommunene.

Vi har lovverk, forskrifter og veiledere som gir kommunene de verktøyene de trenger for å drive et helhetlig samfunnssikkerhetsarbeid. Men det er grenser for hvor mye som er mulig å få til i kommunene gjennom veiledere og kompetansebygging, uten at det følges opp med politiske prioriteringer og bevilgninger til konkrete tiltak.

Kommunene er pålagt en beredskapsplikt som innebærer at de skal ha oversikt over risiko og sårbarhet for egen kommune. Denne oversikten skal legge grunnlaget for en beredskapsplan, og også følges opp gjennom forebyggende arbeid der tiltak skal innarbeides i kommunens eget planverk. Utfordringen er at kommunene er presset på ressurser. Nødvendige tiltak for å forebygge mot hendelser som kanskje kommer, når ikke opp blant prioriteringene i en presset kommunehverdag. Dermed kommer regningen etter hendelsen i stedet.

Per i dag er det kun NVEs midler til sikring mot flom og skred som dekker forebyggende tiltak i kommunene. Men ventelistene er lange, og NVEs midler og kapasitet er begrenset. Det er behov for en ordning som gjør kommunene selv bedre i stand til å implementere forebyggende tiltak mot naturhendelser ut over det som NVE bidrar med.

Flere har tatt til orde for et fond for forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid i kommunene, blant andre DSB i vår evaluering av flommen på Østlandet 2013. Et fond ble også nevnt fra ulike politiske hold i kjølvannet av de store flommene på Østlandet de siste årene.

I en artikkel i Teknisk Ukeblad 27.03.2014 argumenterer dosent Steinar Taubøll ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) for et slikt fond. Han viser til at 150.000 nordmenn bor i områder som er utsatt for ødeleggende naturkrefter, og at hovedproblemet er den bebyggelsen som allerede eksisterer.

Ny bebyggelse og infrastruktur kan planlegges etter de sikkerhetskravene som følger av teknisk forskrift fra 2010 (TEK10) under plan- og bygningsloven. Denne forskriften stiller krav til plassering av bygninger og infrastruktur i flom- og skredutsatte områder, slik at vi unngår å bygge oss mer sårbare. Men kommunene har store utfordringer knyttet til allerede eksisterende bebyggelse. Mye av denne ligger i områder som kommer til å bli utsatt for ekstremvær, flom eller skred, ettersom den ikke er bygget eller plassert etter dagens sikkerhetskrav.

Vestlandsforsking er nå i sluttfasen av sitt prosjekt AREALKLIM, som har studert hvordan bedre planlegging og sikring kan redusere risikoen for naturhendelser. De har sett på ti naturskadehendelser på Vestlandet fra 2005 fram til i dag. Én av konklusjonene er, ifølge forskningsleder Carlo Aall, at bedre planlegging kunne redusert skadene ved sju av disse hendelsene.

Det er kommunene som sitter med ansvaret for å planlegge slik at vi unngår ny sårbarhet. Og det er kommunene som sitter med ansvaret den dagen naturkreftene setter inn. Da er det viktig at kommunene også blir satt i stand til å redusere den sårbarheten som allerede finnes ved at eksisterende bygg og infrastruktur ligger utsatt til. Vi kan ikke forvente at kommunene tar den regningen alene.

Vi kan ikke alltid forebygge mot selve hendelsene, men vi kan gjøre forebyggende tiltak for å begrense omfanget av skader når de inntreffer.

I DSBs evaluering av myndighetenes forebyggingsarbeid og håndtering av flommen på Østlandet i mai 2013, påpekte vi at forebyggende tiltak ikke nødvendigvis handler om flombarrierer og andre sikringstiltak, men at man også må se på helheten i arealbruken.

Er det gjort inngrep i landskapet som bidrar til å forsterke problemene? Er det i så fall mulig å gjøre noe for å rette opp slike inngrep? Og er viktig infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner plassert eller utformet slik at vi gjør oss mer sårbare enn nødvendig?

Vi kan heller ikke satse ensidig på å erstatte naturskadene gjennom forsikringer og naturskadefondet. Dette vil være dårlig samfunnsøkonomi og langt dyrere enn å satse på forebyggende tiltak.

En kost-nytte-analyse gjennomført av amerikanske Federal Emergency Management Agency (FEMA) viser at 1 dollar investert i forebygging kan gi 4 dollar spart i erstatninger. For 2013 var utbetalinger til naturskader fra naturskadepoolen på 960 millioner kroner. Regnestykket er enkelt.