God arkitektur – et kommunalt ansvar

Norske kommuner initierer og står bak sentrale bygge- og utviklingsoppgaver, men bare halvparten av dem opplever å ha rette fagfolk på oppgaven, ifølge en ny kunnskapsoversikt fra Norske arkitekters landsforbund (NAL).

Med støtte fra Kommunal- og regionaldepartementet har NAL de to siste årene drevet et pilotprosjekt med mål om å undersøke kompetansesituasjonen i kommunene nærmere. Arkitektorganisasjonen viser til at det dessverre er stor avstand mellom Stortingets ambisjoner, uttrykt blant annet gjennom plan- og bygningsloven, og praksis i det kommunale planarbeidet.

Oversikten trekker fram tidligere kartlegginger fra Norsk Form, NIVI, NIBR og Fafo og understreker deres funn og konklusjoner:

«Flertallet av landets kommuner mener at økt kompetanse i administrasjonen er ett av de viktigste tiltakene for bedre bygde omgivelser». Og: «Akademisk kompetanse har blitt en forutsetning for at kommunene skal kunne beholde et godt fungerende lokaldemokrati».

Over halvparten av kommunene sier de har fra noe til stort behov for flere ansatte arkitekter og arealplanleggere.

Arkitekturkompetanse defineres som tverrfaglig kunnskap knyttet til byggeri, men også arealplan og samfunnsutvikling.

– Slik kompetanse trengs for å utvikle og iverksette gode planer og for å utøve arkitektonisk skjønn i byggesaker, påpeker NAL i sin oversikt, og mener denne kunnskapen er grunnleggende for å kunne forhandle fram forsvarlige utbyggingsavtaler, bestille arkitekttjenester og følge opp byggeprosjekter i byggherrerollen.

Ettersom byggebransjen blir stadig mer kunnskapsintensiv, er kommunene avhengige av sterke tverrfaglige miljøer for å kunne håndtere utfordringer og sikre at det er de folkevalgtes vilje som når igjennom, og ikke sterke private interesser.

Arkitekturpolitikken som forsvant

På grunn av dårlig økonomi og svak rekruttering er det særlig de minste kommunene som mangler tilstrekkelig arkitektfaglig kunnskap, men det gjelder også noen storkommuner. Norsk Form – nå DogA – har kartlagt dette. I en studie fra 2014 fant de at bare to av ti kommuner hadde vedtatt en egen, lokal arkitekturpolitikk.

Norsk Forms undersøkelse føyde seg inn i en overordnet satsing på arkitekturpolitikk, initiert i 2009, under den daværende regjeringen og Kulturdepartementet spesielt. Den gangen het det at vi trengte «en ny helhetlig arkitekturpolitikk fordi bygninger, byer og tettsteder møter nye utfordringer knyttet til klimaendringer, vekst og transformasjon», og at «dette har medført behov for ny kunnskap og kompetanse lokalt, nasjonalt og internasjonalt».

Dokumentet ble fulgt opp med intensiv innsats i regi av Norsk Form, for å få til en tverrdepartemental forankring. Samtlige departementer ble involvert og bedt om å definere sine innsatsområder knyttet til plan, byggeri og stedsutvikling, for – det er synd å si det – men langt fra alle virket klar over at de i det hele tatt arbeidet med arkitekturspørsmål.

På den tiden hadde Norsk Form mandatet til å lede arbeidet, og den nasjonale satsingen på arkitekturpolitikk ble ansett som både seriøs og ambisiøs i internasjonal sammenheng.

Slik er det dessverre ikke lenger. Etter at Norsk Form ble en del av Norsk Design- og Arkitektursenter (DogA) i 2014, og institusjonen ble lagt inn under Nærings- og fiskeridepartementet, stanset all form for overordnet prioriteringsvilje. Kulturdepartementet har ikke lenger arkitekturpolitikken på sitt bord, og Nærings- og fiskeridepartementet har ikke tatt opp tråden.

Nytt kunnskapssenter – ny offensiv?

Dette er bekymringsfullt. Utfordringene knyttet til klimaendringer, befolkningsvekst og transformasjon er neppe blitt mindre siden 2009 – tvert imot. Og når halvparten av norske kommuner fremdeles forteller om stor mangel på arkitekt- og planleggerkompetanse, er det betimelig at NAL nå roper varsku. De har vært ute med flere bekymringsmeldinger det siste halvåret. De ønsker satsingen på en overordnet arkitekturpolitikk tilbake og etterlyser en større offensiv fra flere departementer. Uten at de er blitt nevneverdig hørt. Det vil si, det har vært noen møter, og de har fått et svarbrev fra departementalt hold, men der gis det inntrykk av at alt er greit.

Det er det ikke. Aller minst i de mindre kommunene. Bare halvparten har i det hele tatt en arealplan, og bare halvparten har et halvt årsverk satt av til samfunnsplanlegging, ifølge tall fra NIVI.

Kommunene sier det selv – at de trenger mer veiledning for å være i stand til å følge statlige retningslinjer.

Men hvordan få til kompetanseheving og stimulere til kunnskapsløft og rekruttering?

Vi trenger et nytt senter for bærekraftig by- og tettstedsutvikling, mener arkitektorganisasjonen, som er opptatt av at det nå må være kommunenes tur. Det er avgjørende at staten bidrar ytterligere til at kunnskapen som er bygget opp i de største byene også i større grad spres utover landet, fastslår de, og får støtte fra Venstre som har satt av 4 millioner kroner til et slikt senter i sitt alternative statsbudsjett.