Galt tenkt om barnevern

For noen uker siden ledet jeg et folkemøte om barnevern i Oslo – med mange sterke vitnesbyrd om myndighetsovergrep og manglende rettssikkerhet.

Aps byrådslederkandidat, Raymond Johansen, var én av de inviterte politikerne. Han var empatisk lyttende og imøtekommende på noen punkter, men han var også omhyggelig med å understreke at han hadde tillit til de ansatte i barnevernet. I tillegg minnet han forsamlingen om historien – for en del tiår siden var barnevernet generelt for tilbakeholdent. Resultatet var i noen tilfeller omsorgssvikt og direkte mishandling av barn.

Ingenting var galt med byrådslederens uttalelser og oppførsel. Som nyhetsjournalist og kommentator har jeg også i barnevernssaker skrevet og tenkt at det er viktig å nyansere bildet – både i de sakene der foreldre påstås å ha blitt fratatt barna uten grunn, og når det dukker opp mishandlingssaker der barnevernet har vært nesten ufattelig passivt.

Trangen til å nyansere ligger i ryggraden – for meg, og antakelig for veldig mange politikere og meningsdannere. I barnevernssaker er historiene så intenst personlige, og da trekker de fleste fra litt. De antar at historien ikke kan være så svart/hvit. Den som forteller, har hatt så sterke opplevelser av overgrep og neglisjering at det er helt naturlig med overdrivelser.

I sterkt kompliserte saker trer den samme mekanismen inn: Vi orienterer oss etter gjenkjennelige ytterpunkter, antar at alle har litt rett, og formoder at den mest troverdige posisjonen ligger et sted midt imellom. I mange situasjoner kan det være en fornuftig framgangsmåte fordi vi ikke har kapasitet eller mulighet til å gå grundigere til verks.

Men dette innebærer at vi ikke gjør grundig og gode vurderinger av argumenter og påstander i ytterpunktene. Vi lytter ikke så mye som vi burde.

I barnevernssaker er risikoen ekstra stor for at vi ikke lytter. Informasjonstilgangen er skjev og mangelfull, og sakene oppfattes som 100 prosent individuelle. Men det er de kanskje ikke.

Bakgrunnen for folkemøtet i Oslo var at det i mange innvandrergrupper er sterke forestillinger om et barnevern som undertrykker og fornorsker mer enn det verner. De mange enkelthistoriene om overgrep har noen fellestrekk – om sviktende kommunikasjon, dårlig kulturkompetanse, og ikke minst: Svak rettssikkerhet.

Historiene om det norske barnevernet har nådd langt – til parlamentene i Polen og Nigeria, til statsministeren i Tsjekkia og til fjernsynskanalene i Litauen. De mest ekstreme av dem dreier seg om at norske myndigheter tar barn fra innvandrerne for å gi dem til norske familier som ikke kan få barn. I flere land er det blitt gjort nazisammenlikninger.

Norske myndigheter har svart på kritikken med opplysningsvirksomhet rettet mot ambassadene og myndighetene i de landene der kritikken er sterkest. Det er satt i gang et prosjekt internt i barnevernet om tillit i innvandrerbefolkningen.

For øvrig har det i den norske offentligheten fram til for noen uker siden vært veldig stille. Storsamfunnet tar det for gitt at det ikke er hold i påstandene. Det er ganske pussig – tatt i betraktning at norske medier i andre sammenhenger er ekstremt opptatt av utlendingers omtale av Norge. Sammenlikn bare med alt oppstyret da den britiske journalisten Michael Booth kom med sin syrlige bok om de «nesten perfekte» skandinavene.

Om barnevernet behandler innvandrere annerledes enn etnisk norske, skal det ikke menes noe om her. Det som er helt sikkert, er at rettssikkerheten for den som blir fratatt et barn er dårlig. Svært få av rettssikkerhetsprinsippene som gjelder i en straffesak blir anvendt i en barnevernssak. Det kan neppe være tvil om at en dom om ikke lenger å få ta hånd om sitt barn, er like alvorlig og skjebnebestemmende som mange av dommene i det vanlige rettssystemet.

Én av de aller største svakhetene ved systemet er at barnevernet både er veileder og kontrollør. Det du sier til en barnevernsarbeider som forsøker å rettlede deg til å bli en god forelder, kan i neste omgang dukke opp som bevis i en barnerettssak om dine omsorgsevner.

Denne doble rollen er politikerne selvfølgelig klar over. Den blir med jevne mellomrom problematisert, men det skjer ingenting.

Fordi vi er så mange som ikke lytter. Som ikke orker å gå inn i de mange barnevernshistorien for å se om det kan være generelle og systemiske svakheter skjult bak det individuelle.