Fri oss fra granskerne

Den offentlige tjeneste jeg har aller mest beundring for, er barnevernet. Å jobbe der må være en av de mest krevende jobber man kan ha. Ofte kan man få inntrykk av at uansett hva de gjør, så møter de kritikk.

Det illustreres godt av begivenheter den senere tid.  Samtidig med at det i utlandet ble arrangert demonstrasjoner mot norsk barnevern på grunn av omsorgsovertakelser, ble det igangsatt gransking mot barnevernet for å avdekke om de skulle grepet mer håndfast inn i en tragisk sak om spisevegring.

Barnevernet arbeider i minefeltet mellom foreldrevern og barnevern. I det daglige forsøker barnevernet å hjelpe for få familier som sliter til å fungere bedre. All erfaring tilsier at det oftest gir de beste løsninger.

Men der det ikke hjelper, må de gripe inn med omsorgsovertakelse.

Da møter vi en annen gruppe vi alle bør beundre: Fosterforeldre. De burde hatt Kongens fortjenestemedalje alle sammen. Men også de ble utsatt for gransking en tid tilbake.

Når man leser om barnevernet i mediene, gjerne markedsført av foreldre, får man lett inntrykk av at barnet er kidnappet av ondsinnete byråkrater som med et enkelt pennestrøk river barnet ut av mors favn. Det er selvsagt langt fra sannheten. Slike avgjørelser er ofte siste utvei, og beslutningen treffes av domstolsliknende organer med høye krav til rettssikkerhet. Stundom kan man være fristet til å ønske at barnevernet legger fram for offentligheten alt de vet. Engasjerer man først folkedomstolen, så må folket få vite alt. Men barnevernet kan ikke det, bundet som de er av taushetsplikten. Og kanskje er det best slik.

Men gjøres det ikke feil vurderinger i barnevernet?  Helt sikkert.  Det ligger i begrepet vurdering.

I alle organisasjoner gjøres hele tiden vurderinger som det i ettertid viser seg ikke å være de beste.

Etterpåkloke kan vi alle være. Men skal vi ikke lære av dette? Jo, vi lærer hele tiden. Men lærdommen har også sin klare begrensning når ingen sak er helt lik den forrige.

Om man ikke finner noe annet å granske, kan man alltids ty til eldreomsorgen.

Om 100 eldre får gode tjenester og én får dårlig, kalles det gjerne krise.

«Krise i eldreomsorgen», opptrer jevnlig. Det er særlig en av våre tv-kanaler som har spesialisert seg på dette, men også flere aviser er bidragsytere. Man finner eller får tips om en eldre mann eller kvinne, gjerne litt skrøpelig, som er misfornøyd med en avgjørelse, et tilbud eller mangel på tjenester. All respekt for vedkommende, og det er sikkert leit for den det gjelder. Slike enkelttilfeller kan oppstå på alle steder til alle tider.

Men krise i eldreomsorgen?

Det er neppe tvil om at Norge er ett av de land som takket være våre ressurser har satset aller mest på en god eldreomsorg med et offentlig ansvar og ressurser som går langt ut over de fleste land kan drømme om. Men selvsagt må vi også hente gode ideer og løsninger fra andre land.

Av den framstilling som ofte gis, skulle man nesten tro at kommunens ansatte hadde dagen full med å tenke ut hvilke djevelskap de skal finne på for å plage sin befolkning.

For å forsikre som om at ingen tenker på det, og at alle tenker likt, skal det nå komme standarder for alle sykehjem. Et standardtilsyn kommer sikkert også. Da er det jo heller ingen grunn til å gjøre det bedre enn standarden.

Men det blir spennende å se hvordan de skal formulere standarden for kjærlig omsorg og vennlig samtale med de eldre.

Samfunnet er nå fullt av kontrollinstanser og granskere. Det blir flere og flere som ikke bidrar til å løse oppgavene i samfunnet, men som bruker tiden på å finne ut om andre har gjort dem. Alle organisasjoner er opptatt av å vise sin berettigelse og få tilført flere ressurser. Derfor finner de alltid feil. Og gjør de ikke det, kan du være sikker på at noen vil anklage dem for ikke å gjøre jobben sin.

Selvsagt skal folk ha rett til å klage om de mener seg dårlig behandlet eller utsatt for feil avgjørelse. Og den retten har de.

Men vår holdning til gransking, feil, kontroll, standarder, avvik og korrekthet er i ferd med å bli sykelig. Nå omfatter det også avvikende utseende, livsstil og ytringsfrihet.

Sangeren Hans Rotmo og Vømmøl ble fjernet som illustrasjon på melkekartonger fordi han har framsatt ytringer som anses kontroversielle. Astrid Lindgren og Pippi Langstrømpe skrives om. Hellbillies må endre sine tekster. Posten utgir i år frimerke med retusjert bilde av lyrikeren Tor Jonsson. Han hadde en sigarett i munnet. Den fjernes for i god Stalin-ånd har postverket bestemt at dette avviker fra helsestandarden.

Barnehager forbyr brunost og klatring i trær for at barn ikke skal slå seg. Skoler tvinges til å avlyse skoleturer med overnatting eller gå rundt juletreet, fordi noen foreldre var imot.

Sunnhetsparanoia bidrar til at folk blir psykisk syke og barn lider under normkrav til vekt, spising og utseende.

Det er nok nå.