Kronikk

Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit

Fra knulledukker til seniorspa

Seniorspa eller eldrehjem? Nærvær eller fravær? Kommunisering av undertegnede? Språket skaper virkelighet, men hva slags virkelighet vil vi ha?

Publisert Sist oppdatert

Om ti år har neppe noen hørt om sykefraværet. Det er blitt erstattet med det mye finere nærværet.

Fordi jeg forsker på tenåringsjenter i min jobb, har jeg litt motvillig, men likevel ivrig og nysgjerrig, fulgt med på bloggen til Sophie Elise. Sophie Elise ble titulert som knulledukke av radioresepsjonen på P3 i fjor. Jeg føler at jeg kjenner Sophie Elise, jeg har jo fulgt henne helt siden hun fikk silikon, Botox og nå på toppen av alt – en diger tatovering under de digre plastpuppene sine.

Debatten i kjølvannet av Sophie Elises blogg handlet om i hvilken grad man kunne kalle en ung dame for en knulledukke. Det er én ting, en annen ting er hvilke ord og uttrykk vi bruker i lokalpolitiske fora.

Eldrehjem versus helsehus

Aftenposten skrev i juli om evakuering av et eldrehjem på Lillehammer. Vi lillehamringer skjønte knapt nok at det var eldrehjemmet vårt som ble tatt av flommen.

«Har vi et eldrehjem på Lillehammer?» tenkte jeg også. Såpass effektivt hadde min virkelighetsforståelse blitt endret med endret navn. Som om vi ikke hadde gamle folk på Lillehammer i det hele tatt!

Jeg vet ikke om folk blir friskere av å bo i et helsehus istedenfor et sykehjem eller yngre av å bo i et helsehus istedenfor et eldrehjem, men det er et helsehus Lillehammer har, til tross for at folk flyttes dit for å dø. Når jeg én dag skal dit, er jeg ganske sikker på at hele etablissementet heter Lillehammer Senior Resort & Spa. Slik endres språket, og dermed også vår forståelse av verden.

Fra syk til nær

Om ti år har neppe noen hørt om sykefraværet. Ikke fordi det ikke lenger eksisterer, men fordi det er blitt erstattet med det mye finere nærværet.

Nærværsbegrepet har i kommunale saksblekker allerede erstattet sykefraværet. Som om de 10 prosent som hele tiden er sykmeldt ble friskere av en nærværsprosent på 90. Man kan jo spørre: Er det ikke normalsituasjonen at folk er på jobb?

«Kommunisere» er dagens ord. Ingen skal lenger snakke eller tale, i dagens verden kommuniseres det. Jeg har begynt å følge en på Twitter som har «kommunikator» som yrke. Jeg vet ikke hva hun driver med, men det høres fint ut.

Denne kommuniseringen har gått så langt at jeg hadde en treningsinstruktør i vinter som sa at jeg måtte kommunisere med musklene mine. «Hæh?» sa jeg. Jeg har jo ikke felles språk med musklene mine!

Undertegnede politikere

Jeg har en politikerkollega som alltid fra talerstolen snakker om robuste aktører, kraftfulle sentra, proaktiv struktur, framtidsrettet utvikling og bærekraftige rammer som skal forankres, iverksettes eller – som oftest – revitaliseres.

«En proaktiv styringsinnsats konkretiserer samhandlingspotensialet i forhold til rapporten», sa han for ikke så mange møter siden fra talerstolen. Jeg måtte skrive det ned for å forstå, men jeg forstår fortsatt ikke.

Han sa også at «prosessen rundt denne prosessen har vært lang». Det er jeg for så vidt enig i – slik er prosessene og prosessene rundt prosessene i überdemokratiske Norge.

Den samme politikerkollegaen titulerer forresten seg selv konsekvent som «undertegnede» fra talerstolen, selv om man ikke skriver under noe som helst når man snakker. Og selv om man hadde gjort det, kan «undertegnede» alltid erstattes med det mye kortere og enklere, og langt mindre pompøse, «jeg».

Jaggu vagina!

På slutten av disse evige prosessene kommer vi lokalpolitikerne med en del upopulære forslag og vedtak. Jeg og partiet mitt har i lengre tid prøvd å legge ned to miniskoler. Da vi presenterte dette i budsjettforslaget, sa gruppelederne min: «Vi legger ikke ned disse skolene. Vi bare flytter elevene!»

Forslaget ble dessverre ikke mer spiselig av det, og det ble nedstemt.

I fjor ble representanten Lisa Brown utestengt fra den politiske debatten i Michigan i USA etter å ha brukt ordet vagina i en diskusjon om abort. Republikanerne fulgte straks opp med et lovforslag om å regulere bruken av ordet vagina i offentlig tale.

Jeg føler med Lisa Brown. Jeg er selv blitt klubbet av ordføreren etter å ha brukt ordet «jaggu» fra kommunestyrets talerstol. Jaggu går altså ikke på Lillehammer, men vagina derimot tror jeg hadde gått helt fint. Jeg skal jaggu prøve på neste møte!

Powered by Labrador CMS