Fastlegene må med

Regjeringen la 7. mai fram stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten. Forslaget om å opprette tverrfaglige team har fått mye oppmerksomhet. Teamene skal bestå av blant andre leger, sykepleiere, fysioterapeuter og psykologer, og presenteres som ministerens forslag for å unngå en oppsplittet tjeneste basert på yrkesgrupper og diagnoser.

Dette kan være et godt forslag under visse forutsetninger. Et hovedproblem med stortingsmeldingen er at fastlegenes sentrale rolle i primærhelsetjenesten ikke er løftet fram. Uten at fastlegen har en sentral rolle i dette arbeidet, risikerer vi – stikk i strid med intensjonen i meldingen – å se framveksten av et mer fragmentert og uoversiktlig helsevesen.

Det er bekymringsfullt at meldingen ikke viser noen ambisjoner for legetjenesten i kommunene. Fastlegen representerer kontinuitet og personlig ansvar i oppfølgingene av hele pasienten. Det har vært ett av suksesskriteriene med fastlegeordningen.

Som tidligere fastlege og nå lege i spesialisthelsetjenesten innen alderspsykiatrien, ser jeg daglig betydningen av fastlegen som én av de viktigste faglige medspillerne vi trenger rundt pasienten. Utfordringen er å knytte fastlegen tettere til den øvrige helse- og omsorgstjenesten.

Demensteam er i dag opprettet som tverrfaglige team i mange kommuner. Samhandlingen om pasienter med demens mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten opplever jeg betydelige enklere og med bedre kvalitet i de kommunene som har demensteam.

I en evalueringsrapport om demensteamene har man høstet erfaringer med ulike former for deltakelse og samarbeid med fastlegen. I én av modellene for organisering var en fastlege ansatt på deltid som rådgiver for teamet, og fungerte som bindeledd mot de øvrige fastlegene. I disse teamene oppnådde man bedre resultater når det gjaldt utredning og diagnostisering enn teamene uten fastlege som deltaker.

Demensteamene som tverrfaglige team ble opprettet først og fremst fordi demenssykdommene utgjør den største sykdomsgruppen både i sykehjem og blant hjemmeboende tjenestemottakere.

En annen viktig årsak var at alvorlig mental svekkelse gjør pasienten ekstra sårbar, og medfører at vedkommende selv ikke er i stand til å kreve eller oppsøke helt nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Det er fortsatt betydelig underdiagnostisering av demens, og oppfølgingen er svært variabel. Derfor trenger vi fortsatt demensteamene. Det er mulig disse kan utvikles til å arbeide bredere og bli alderspsykiatriske team som også kan bistå med utredning og oppfølging av eldre pasienter med andre psykiatriske lidelser.

Eldre pasienter med depresjon er en slik gruppe som i dag ikke gis tilstrekkelig tilbud om utredning, behandling og oppfølging. Dette er ikke mulig uten at det gis tilstrekkelig ressurser til det. Dette sier meldingen lite om.

I nevnte rapport om demensteamene i kommunene erfarte man at det krever økte ressurser dersom teamene skal fungere optimalt. Kun rundt to tredeler av kommunene hadde gitt teamene fast avsatt tid til sitt arbeid. Resten måtte gjøre dette ved å skyve bort andre oppgaver. Nesten halvparten av disse forteller at det er oppfølgingen av pasienten som da blir nedprioritert. Det er i så fall stikk i strid med intensjonene som ligger bak regjeringens ønske om flere tverrfaglig team.

Primærhelsetjenestens aktører skal først og fremst være generalister. Det sikrer kontinuitet og en mindre oppsplittet helsetjeneste. Det blir lettere å finne fram, sikrer personlig ansvar og gir bedre faglig kvalitet. Dette er godt dokumentert, særlig for fastlegeordningen.

Pasientene skal slippe en jungel av ulike aktører som hver for seg bare er opptatt av sin lille del av dem. Pasienter med demens har for eksempel like hyppig eller hyppigere andre lidelser som kols, diabetes, slitasjegikt, depresjon, hjertesykdom osv. En oppsplitting av tjenestene vil være en alvorlig svekkelse for selve grunntanken om en helhetlig forståelse av pasienten. Derfor kan man ikke opprette team basert på ulike diagnoser eller spesialinteresser hos helsepersonell.

Tverrfaglige team etter demensteammodellen bør derfor i første omgang omfatte noen få, utvalgte pasientgrupper som grunnet sin lidelse selv ikke er i stand til å kreve sine rettigheter, til selv å ta kontakt ved sykdom, og som derfor er totalt prisgitt en helse- og omsorgstjeneste som har tilstrekkelig fagkunnskap, vilje og ressurser til å prioritere disse. Det gjelder særlig pasienter med rus- og psykiske lidelser, pasienter i livets sluttfase og alderspsykiatriske lidelser innbefattet demenssykdommer.

Ulike modeller bør testes ut i solide pilotforsøk og evalueres før man går videre. En slik satsing i primærhelsetjenesten vil, som erfaringen med demensteamene viser, kreve økte ressurser.

Teamene må i tillegg ha tilstrekkelig faglig tyngde hvor fastlegen med sin generelle kunnskap om hele pasienten bør ha en sentral rolle.