Er vi kunnskapsbaserte nok nå?

I 2013 ble ordet «kunnskapsbasert» brukt dobbelt så ofte som i 2011 og fire ganger så ofte som i 2005. I hvert fall i Aftenposten – der jeg ved hjelp av ett søkeord og ett tastetrykk fant det statistiske belegget jeg trengte for å skrive om politikernes tiltakende trang til å minne omverdenen om at de ikke tar beslutninger basert på egen synsing. Det er nesten bare tillatelsen til å bruke ståsykkel (Segway er det mest kjente merket) som tas uten grundig dokumentasjon. Alle vanskelige avgjørelser skal være kunnskaps- eller forskingsbaserte.

Det er selvfølgelig ikke galt at politikerne henter inn systematisert og bearbeidet informasjon før de tar sine beslutninger. Det har de alltid pleid å gjøre. De har lyttet til berørte parter, veid argumentene, informasjonen og interessene mot hverandre – for så å ta en avgjørelse.

Det nye nå, er at kravet til en kunnskapsbasert politikk ofte brukes som begrunnelse for å vente med å ta beslutninger, og at «kunnskap» i veldig mange tilfeller blir innsnevret til «forsking». Av og til sier politikerne det rett ut: At det er forskingsbasert kunnskap de vil basere seg på, men som oftest gjør de ikke forskjell på forsking og kunnskap.

Konsekvensen er uansett at erfaringskunnskap kommer i bakgrunnen. De som gjør jobbene, og de som merker en politikk på kroppen, blir ofte spurt av forskerne, men deres svar blir ofte gjort om til tall i en spørreundersøkelse – og den supplerer alle de andre tallene og syntetiseringene forskerne legger fram.

Dette ser man tydelig i helse- og omsorgssektoren. Da samhandlingsreformen ble startet, ble det bestemt at man skulle «følge den nøye opp blant annet gjennom bredt anlagt følgeforsking». Den pågår nå, og vi kan være sikre på at følgeforskerne intervjuer mange av aktørene, men vi kan også være sikre på at de jobber vel så mye med alle de tallene som kanskje kan fortelle oss noe om reformens virkning.

Antall reinnleggelser, for eksempel. NRK hadde for noen uker siden noen hjerteskjærende reportasjer om en 71-åring i Oslo som ble flyttet 16 ganger mellom sykehus og sykehjem i en tomåneders periode i vinter. Det mest oppsiktsvekkende i de reportasjene var at eldrebyråden i Oslo og ledelsen ved Lovisenberg sykehus så åpent skyldte på hverandre. Seerne og lytterne må ha fått et klart inntrykk av at helse- og omsorgstjenesten er organisert slik at pasienter blir kasteballer mellom institusjoner som nekter å ta ansvar.

De fikk også klar beskjed om at samhandlingsreformen har gjort det verre. Det siste inntrykket fikk de blant annet fordi noen av dem som jobber på dette området sa det. Men hva kommer forskingen til å si? Det er tidlig ennå, men de første tallene viste at antallet reinnleggelser ikke økte med samhandlingsreformen.

Sannsynligheten er ganske stor for at den bredt anlagte følgeforskingen vil vise at reformen er relativt vellykket, mens både pasienter, pårørende og helsepersonell noen steder i landet vil erfare at den gjør situasjonen enda verre. Årsaken er at det er store lokale variasjoner som det er vanskelig å få vist fram i en forsking som skal være sammenfattende.

I tillegg var det mange svingdørspasienter før samhandlingsreformen trådte i kraft også – forskerne må nødvendigvis se dagens virkelighet i forhold til det som var før, og da kan de ende opp med å tegne et lysere bilde enn aktørene og brukerne ser.

Kunnskapen om at forskerne ikke ser alt, bør selvfølgelig ikke brukes til å konkludere med at man ikke trenger forskere. Politikerne er avhengige av å få et systematisert og rensket beslutningsgrunnlag. Faren er at de ved hele tiden å vektlegge det kunnskaps- eller forskingsbaserte neglisjerer den enkeltes erfaring. Antakeligvis var dette en av Arbeiderpartiets største feil i de siste regjeringsår. Partiets ledelse insisterte på at sykehuspolitikken var god fordi tallene viste det.

I skolepolitikken har man erfart et annet problem med kunnskapsvektleggingen. Etter hvert som det kommer flere forskere og forskingsmiljøer til et felt oppstår det uenighet. Mobbeforskingen er et eksempel – der er det beinhard kamp mellom forskningsmiljøene om både metoder og virkelighetsbeskrivelser.

Når forskerne er mange og uenige, er det den som samler opp det hele som får mest autoritet. Newzealenderen John Hattie har samlet og analysert all skoleforsking gjennom 15 år i USA, Storbritannia og Australia. Hans funn er at det aller viktigste i skolen er at relasjonen mellom lærere og elever er god. Og da må man satse på læreren.

Det er det lærerne alltid har sagt. Vi er tilbake ved start.