Det er forskjell på folkeavstemninger

Folkeavstemninger framstilles noen ganger som demokratiets hellige gral. I en politisk turbulent tid preget av gradvis uthuling av politisk tillit og utbredt suksess for populistiske partier og ledere, har delegering av politisk beslutningsmakt fra folkevalgte til direkte demokratiske prosedyrer noen ganger blitt foreslått som et instrument for å styrke demokratiet.

Å være lydhør overfor folkets vilje er et viktig aspekt ved legitim demokratisk styring, og hva er ikke mer lydhørt enn å sette ut beslutningen til folket?

Folkeavstemninger har blitt stadig mer populære over hele verden, ikke minst i Europa, hvor europeiske integrasjonsspørsmål er hyppig på agendaen.

Også ved sammenslåinger eller oppsplitting av mindre politiske enheter er folkeavstemninger vanlige å bruke, slik tilfellet er for Norges del når det gjelder kommune- og fylkeskommunekonstellasjoner. Noen ser på dem som en mulighet for å redde det representative demokratiet ved at valgte politikere som bestemmer det meste av politikken, oftere tar med innbyggerne på råd mellom valg når saken er viktig nok.

Tall fra Den europeiske samfunnsundersøkelsen (ESS) viser i alle de 29 landene hvor undersøkelsen ble gjennomført, en sterk støtte i befolkningene for bruk av folkeavstemninger.

Det er mye å like med folkeavstemninger. Ikke minst representerer de en enkel og direkte form for beslutningstaking der alle stemmeberettigede har lik mulighet til å påvirke utfallet. Innbyggerne får direkte innflytelse på en konkret politisk sak, og slipper å utøve sin politiske innflytelse via valg av partier som man kanskje ikke er helt enig med og uansett ikke har kontroll over når de først er valgt inn.

I en folkeavstemning er det rett fram: Når stemmene er talt opp, vinner alternativet med flest stemmer. Ferdig med den saken. Eller, er det alltid så enkelt?

Nei, ikke nødvendigvis. Legitimiteten til en folkeavstemning daler nemlig i takt med valgdeltakelsen. Den daler også i takt med størrelsen på flertallet. Med «legitimitet» mener vi i denne sammenhengen hvor mange som mener at den rådgivende folkeavstemningen bør følges av politikerne som har det endelige ordet.

Dette vet vi etter å ha gjennomført en rekke eksperimenter i sju europeiske land – Frankrike, Island, Nederland, Norge, Storbritannia, Sverige og Tyskland.

Uavhengig av land ser vi at oppfatningen om hvorvidt folkeavstemninger bør følges, er høy i utgangspunktet, men faller flere titalls prosentpoeng dersom valgdeltakelsen er lav og forskjellen mellom flertallet og mindretallet er liten.

De fleste eksperimentene handler om folkeavstemning om EU-medlemskap, men også andre tema har blitt undersøkt, og resultatene viser det samme mønsteret.

Vi er derfor ikke overrasket over at det nettopp er en folkeavstemning av Innlandets slag hvor noen av partiene skulle gå imot flertallets vilje og beholde status quo. Deltakelsen var lav (46,7 prosent), og det var liten forskjell mellom flertallet (50,7 prosent) og mindretallet (48,1 prosent).

Hvorfor er et tett resultat med lav valgdeltakelse lettere å avfeie?

I etterkant av Brexit-avstemningen i Storbritannia gjennomførte vi et eksperiment hvor vi ba respondentene ta stilling til en eventuell ny folkeavstemning om britisk EU-medlemskap, noe som var oppe til diskusjon på det tidspunktet. Vi ga respondentene ulike scenarioer, både med flertall for og flertall mot å forlate unionen.

Resultatene viste at mange av de som ble presentert et utfall som ikke stemte overens med det de selv ønsket seg, trodde at resultatet hadde blitt annerledes dersom alle stemmeberettigede hadde brukt stemmeretten sin. Og jo lavere valgdeltakelsen var, desto mer overbevist var de om at flertallet ikke representerte folkets egentlige vilje.

Kort fortalt er det større usikkerhet om folkeavstemningen faktisk gjenspeiler folkeviljen når valgdeltakelsen er lav og flertallet er knapt.

Så hva må gjøres for å sikre de politiske beslutningene oppleves som demokratisk legitime?

Folkeavstemninger i Norge er rådgivende, ikke bindende. Politikerne er de som skal ta den endelige beslutningen. Det viktigste de kan gjøre, er å være tydelige på hvordan de har tenkt å forholde seg til resultatet av folkeavstemningen.

Vil de følge flertallet, uansett nivået på valgdeltakelse? Er det en nedre grense for hvor høy deltakelsen må være? Vil de uansett stemme etter egen overbevisning, og se helt bort fra den rådgivende folkeavstemningen?

Avklaringer i forkant gir i det minste velgerne en viss forutsigbarhet. Dessuten gir det mindre grobunn for mistanke om at man kun følger folkeavstemninger hvis resultatet passer med ens eget ståsted. For hvis det er slik, hva er da vitsen med å arrangere den?

Artikkelen om den norske studien er gratis nedlastbar. Forfattere: Sveinung Arnesen, Troy Saghaug Broderstad, Mikael Poul Johannesson og Jonas Linde. Data fra Norsk medborgerpanel.