Barna vi ikke ser

I Norge finnes det asylsøkerbarn som ankommer uten omsorgspersoner. De fleste av dem har vært på flukt i flere måneder. De har opplevd store livskriser og traumatiske opplevelser. Dette siste året har det også vært en kraftig økning av antallet nyankomne enslige asylbarn.

Mens andre barn i Norge som har behov for omsorg og beskyttelse fra det offentlige, får umiddelbar hjelp fra barnevernet, må disse barna vente i flere timer og noen ganger dager på omsorg. Og de over 15 år får forbli under asylinstituttets ansvar.

Etter dagens ordning er det Politiets utlendingsenhet (PU) som tar imot nyankomne enslige asylbarn. Der blir de registrert før de sendes videre til et asylmottak eller omsorgssenter.

I PUs lokaler blir barna plassert i et låst venterom hvor de må oppholde seg til de er ferdigregistrert. Barna må ofte vente på dette rommet i flere timer, og fram til juli i år ble det meldt om flere tilfeller der barn måtte overnatte på dette venterommet og sove på gulvet eller stoler fordi det tok så lang tid å bli registrert.

Det er ingen voksne omsorgspersoner på dette venterommet.

I august ble det satt i stand en hurtigere innregistrering slik at barna raskere kunne sendes videre til et transittmottak og heller gjennomføre resten av registreringen noen dager senere. Men dette transittmottaket har heller ingen personer med barnefaglig kompetanse, og er et mottak for både voksne og barn.

I PUs venterom er det heller ingen personer med barnefaglig kompetanse. Når registreringen av barna er gjennomført, vil de som er under 15 år bli sendt til et omsorgssenter som er underlagt barneverninstituttet. De over 15 år vil bli sendt til egne asylmottak for enslige mindreårige som driftes av Utlendingsdirektoratet (UDI).

Mange av disse barna har ofte vært på flukt i månedsvis, og flere er syke når de ankommer Norge. Flere har blitt utsatt av vold og overgrep i hjemlandet eller under fluktreisen.

Forsking på enslige asylbarn i Norge viser at dette er barn med betydelige psykiske belastninger. I en forskingsrapport fra NTNU som kom tidligere i år, anbefales økt fokus på ikke-diskriminering av disse barna, og at barnevernet overtar ansvaret også for barna over 15 år.

I rapporten «Først og fremst barn» gitt ut i 2006 av Redd Barna og flere barnerettighetsorganisasjoner, ble det påpekt at enhver ankomst av enslige mindreårige asylbarn må meldes til barneverntjenesten og underkastes en ordinær saksbehandling etter barnevernloven. Dette har aldri blitt gjort.

FNs barnekomité har uttrykt bekymring over at ikke alle enslige mindreårige asylbarn blir fulgt opp på av barnevernet, og anbefalte Norge at barnevernet måtte overta ansvaret for de over 15 år.

Når barn i Norge er uten omsorgsgivere eller omsorgsgivere som ikke er i stand til gi sine barn en forsvarlig omsorg, tar staten ansvar og sikrer disse barna en god omsorg og beskyttelse. Disse barna vil bli direkte henvist til nærmeste barneverntjeneste eller barnevernvakt i kommunen.

På begge disse stedene er det alltid personer med barnevernfaglig kompetanse som kan gi disse barna en forsvarlig og god ivaretakelse.

Dersom situasjonen til barna vurderes som akutt, vil de bli akuttplassert enten i et beredskapshjem eller i en institusjon. Begge disse tiltakene består av voksne omsorgspersoner som barneverntjenesten allerede har godkjent som personer med den nødvendige kompetanse til å gi omsorg til barn med særskilte behov.

I barneverninstituttet ville det vært helt utenkelig og i strid med barnevernloven at noen av disse barna skulle ha blitt sendt til familier eller andre voksne som ikke på forhånd var blitt nøye kartlagt og godkjent. Det ville også vært utenkelig å plassere disse barna i sentre eller institusjoner hvor voksne bor.

Men de enslige asylbarna er etter dagens ordning ikke beskyttet av barnevernloven eller av ivaretakelsen som barneverninstituttet legger opp til. Alle barna, uansett alder, blir tatt imot av PU, som ikke har kompetansen til å møte dem og lese deres behov. Og alle barna over 15 år forblir under asylinstituttets ansvar som heller ikke har den nødvendige kompetansen til å ivareta disse barna.

Det er på tide at vi åpner øynene og ser den systematiske krenkelsen og diskrimineringen denne gruppe barn utsettes for, noen av de mest sårbare barna i vårt samfunn i dag.