Arbeidsgiver kan avvikle seniortiltak

Rygge kommune innførte sin egen seniorpolitikk i 2005. Den ble revidert og endret noe i 2007 og 2011. Den enkelte arbeidstaker kunne søke kommunen om å ta del i seniorordningen.

Blant tiltakene som var aktuelle ved fylte 62 år, var 80 prosent arbeid mot 100 prosent lønn, eller et fast kronetillegg i året uten arbeidstidsreduksjon. Dette var for å begrense kostnadene til avtalefestet pensjon (AFP), samt behovet for å beholde kompetansen lengre i kommunen.

I 2013 søkte to heltidsansatte lærere om seniortiltaket «80 prosent arbeid med 100 prosent lønn». Tiltaket ble innvilget i henhold til planen for seniorpolitikk for ansatte i kommunen, slik den var vedtatt i kommunestyret i desember 2007 og justert i kommunens administrasjonsutvalg i februar 2011. Det framgikk at de hadde fått «innvilget» et seniortiltak (det var m.a.o. ikke inngått en egen «avtale»), det var ikke tidsbegrenset, og kommunen hadde ikke inntatt en oppsigelsesmulighet.

Lærerne – og samtlige andre ansatte på tilsvarende tiltak – mottok i juli 2013 et skriftlig varsel om avslutning av seniortiltaket. Årsaken var at seniortiltakene viste seg å bli populære og virket etter sin hensikt, noe som i sin tur medførte betydelig økte kostnader for kommunen.

Lærerne måtte gå tilbake på arbeid på fulltid 1. februar 2104, da tiltaket ble avviklet. De bestred kommunens adgang til å avslutte ordningen med virkning for dem, og de reiste sak mot arbeidsgiveren.

Spørsmålet var om kommunen i kraft av sin styringsrett som arbeidsgiver ensidig kunne avslutte den ordningen som var etablert for lærerne. Var det inngått individuelle «avtaler»? Skulle kommunens innvilgelsesbrev tolkes slik at bindende avtale likevel var inngått?

Høyesteretts dom, som kom 9. november, legger særlig vekt på tre forhold:

• Seniortiltaket innebar redusert arbeidsplikt, men ikke noen endring av de underliggende arbeidsavtalene – begge var fulltidsansatte lærere også under seniortiltaksperioden. Heller ikke seniorplanen som sådan la opp til at de underliggende, individuelle arbeidsavtalene skulle endres som følge av at noen takket ja til tilbudet om redusert arbeidsplikt.

• Det lå i seniorordningens karakter at det ville kunne bli endringer: Ingen av lærerne hadde søkt om tiltak helt fram til pensjonsalder. Kommunen hadde ikke forpliktet seg til å opprettholde ordningen uendret for dem så lenge de sto i arbeid. Denne forståelsen av ordningen var lagt til grunn ved endringer som ble foretatt i 2011. Dette ble også ansett akseptert av de tillitsvalgte ved endringene både i 2011 og i 2013, som dannet grunnlaget for at kommunen avsluttet ordningen for disse to lærerne. Fra starten i 2005 hadde det vært en uttalt forutsetning at tiltakene måtte gjennomføres innenfor den til enhver tid økonomiske ramme i kommunen.

• Ordningen innebar ingen nye forpliktelser for lærerne. De fikk redusert arbeidspliktene sine, men beholdt stilling og lønn ubeskåret. Lærerne gjorde heller ingen andre oppofrelser – tilbudet om redusert arbeidsplikt var en ren tilleggsytelse fra arbeidsgiver. De ville når som helst kunne gå fra ordningen og i stedet arbeide fullt eller søke hel eller delvis AFP.

Endringer som gjøres i kraft av styringsretten må også tilfredsstille visse krav til saksbehandlingen.

Kommunen hadde gjennomført en noe forenklet saksbehandling: Beslutningsmyndigheten var i realiteten delegert til personal- og organisasjonssjefen, som endret den seniorpolitiske planen uten at de ansatte som ville bli berørt, ble varslet eller hørt, og uten behandling i kommunens arbeidsmiljøutvalg, administrasjonsutvalget eller kommunestyret.

Det var imidlertid klart at behovet for endringene var politisk forankret, og det ble dessuten avholdt to møter med de ulike arbeidstakerorganisasjonene sommeren 2013, hvor man kom til enighet om hvilke endringer som skulle foretas. Men denne forenklede saksbehandlingen var ikke av en slik karakter at kommunen traff beslutningen om å avslutte ordningen, utenfor rammene for styringsretten.

Dommen er god og avklarende med hensyn til hvilket handlingsrom arbeidsgivere har i denne typen saker.