Å lyve seg til gjenvalg

Hannah Arendt har skrevet boken «Lying in Politics», og for noen år siden skrev John Mearsheimer en utmerket samling av essays kalt «Why Leaders Lie» om lyving i internasjonal politikk. Hans glimrende konklusjon var at politiske ledere lyver mer til sine velgere enn til hverandre. Det er snakk om funksjonelle og strategiske løgner i politikk. Man lyver for å ta hensyn til andre og til den politiske situasjonen – og til gjenvalg.

«Den største trusselen mot utdanning, dannelse og forsking er ikke sparetiltakene, men at nasjonen ikke fornyer sitt skolesystem.» Denne svadaformuleringen uttalte den finske utdanningsministeren Sanni Grahn-Laasonen (H) for noen uker siden.

Hun uttalte dette i forbindelse med kuttene på 2,7 milliarder euro (nesten 27 milliarder norske kroner med dagens horrible kronekurs) som hennes regjering står for, og som rammer Finland, i denne fireårsperioden.

Samme Grahn-Laasonen og hennes parti, finske Høyre, framsto i valget som garantister mot kuttene i utdanningssektoren. Dette kan betegnes som å lyve, det også, men denne typen løgn er jo svært utbredt i valgkamptider.

At et kutt på 27 milliarder til utdanning i et lite land ikke skal utgjøre en trussel mot utdanning generelt i landet, er selvsagt bare sprøyt. Kuttene er så store at de kommer til å merkes uansett hvor beinhardt man fornyer (les: rasjonaliserer og effektiviserer).

Men det kunne jo ikke Grahn-Laaksonen stå og mene som minister i en regjering som nettopp foreslår og gjennomfører disse kuttene i det finske statsbudsjettet. Hun måtte ta i bruk hele repertoaret av eufemismer – som «en framtidsrettet og robust fornyelse» i stedet for hva det reelt er, hårreisende og dramatiske kutt – og forsvare den politikken hennes eget parti fører i regjeringen.

At man må framstille sitt eget partis politikk i et fordelaktig lys og de andres i et dårlig lys hører til politikkens spilleregler og noe tvilsomme logikk. Sitter man i opposisjon, er det tilnærmet en plikt å framstille posisjonens politikk som dårlig og sin egen som desto bedre.

Om man gjør seg noen reelle ambisjoner, eller for den saks skyld forhåpninger, om å gjennomføre det man lover, er en helt annen sak. Gamet vinnes hvert fjerde år av dem som klarer å lyve på en mest troverdig måte. De løgnerne som høres ærligst ut, blir gjenvalgt. Dette kan like gjerne være en definisjon på politikk – like mye som å definere politikk som en kamp om velgere eller bestrebelse etter å realisere en visjon eller ideologi til samfunnets beste.

Politikerne bruker retoriske krumspring for å unngå helt blanke løgner, men selv ikke det er en garanti for at politikerne ikke havner i knipe.

På Lillehammer ble Østlandsforsknings rapport om skolenedleggelse skjult helt fram til valget var overstått. Så praktisk for noen!

Rapporten var ferdig to uker før valget og konkluderte med at to av kommunens grendeskoler trygt kunne legges ned uten at noen ville lide av det. Tvert imot: Rapporten slo fast at det bare var positive konsekvenser av å legge ned skolene.

I hele valgkampen sa Arbeiderpartiet at de ville vente med å mene noe om denne kontroversielle saken til rapporten kom. Det var med andre ord ytterst beleilig for noen å la være å journalføre rapporten da den kom, men heller vente til valget var ferdig. Da kunne Ap slippe å konkludere på basis av forsking, og med det risikere å miste velgere.

Hemmelighold er kanskje ikke det samme som løgn, men det er uredelighet som ikke er langt unna løgn. Da lokalavisen konfronterte en lokal Ap-politiker, svarte han at det faktum at journalisten i det hele tatt tok saken opp, var injurierende mot Ap og derfor et overtramp.

Mon det. I et transparent samfunn burde lokalavisens spørsmål bli betraktet som relevant, ikke injurierende. Det kan være at noen hadde snakket sammen.

Da jeg bodde i USA, la jeg merke til hvordan president Barack Obama alltid nevnte Gud i talene sine. Dette irriterte meg, men var forståelig i en kulturell kontekst hvor åtte av ti velgere betegner seg selv som «troende».

Mine amerikanske – ateistiske, vel å merke – venner sa at Obama neppe trodde på Gud, men at han måtte tale mot egen overbevisning for å beholde sin posisjon og popularitet. Dette er kanskje heller ikke direkte løgn, men det er ikke ærlighet heller.

Styreformen demokrati legger i praksis opp til ikke å snakke helt sant. Basalt sett er demokratiet en kamp om stemmer, og da kan man ikke alltid som politiker forkynne den hele og fulle sannhet. Valgene kommer og går. Politikerne ønsker gjenvalg, og folket ønsker løfter om noe bedre. Det er tilbud og etterspørsel. Folket vil ha visjoner, og politikerne vil bli valgt på nytt.

Noen ganger lurer jeg på: Når man én gang har valgt politikerne, kunne de ikke bare fortsette å sitte? Hadde de da sluppet å lyve?