Spillet om flyktningene

Slik var det i alle fall inntil statsminister Erna Solberg i DN i dag advarte Stortinget mot å overkjøre kommunene i dette spørsmålet.

Solberg fastslår også at det vil bli vanskelig å øke antallet i inneværende år fordi så mange kommuner ikke er rede til å bosette flere flyktninger.

Hun har sikkert rett i at antallet ikke blir økt særlig i år, men det skyldes ikke bare at kommunene ikke er rede. Dessuten kan Solberg ha egne grunner for snakke ned antallet.

Kommunene gjør jobben

Men det er altså slik, med dagens system, at det er kommunene som gjør den praktiske jobben med å gi flyktningene bolig, tjenester, norskundervisning og annen hjelp med integreringen.

Staten leverer asylmottak. Her sitter det p.t. godt over 5.000 flyktninger med oppholdstillatelse, klare til å bli bosatt i en kommune. Nye asylsøkere kommer stadig til, om enn i noe lavere antall i det siste – ca. 540 per måned i snitt.

Kommunene har økt bosettingstallene jevnt og trutt, og klarte 8.000 i fjor. Det er rekord med ett unntak, i 1994 da krigen raste i Bosnia. Det er likevel ikke nok, så lenge tusenvis venter i mottak, tilstrømmingen fortsetter og krigen i Syria skaper stadig nye strømmer.

Norge har allerede vedtatt å ta imot 1.500 syriske flyktninger via FNs høykommissær for flyktninger. Presset for å ta imot flere har økt i takt med krisen, som nå er inne i sitt femte år.

Politisk brennhett

SV var først ute med forslag i Stortinget om å ta imot 10.000 syriske kvoteflyktninger i år og neste år. Politisk brennhett ble spørsmålet først da Aps landsmøte noen dager senere vedtok det samme – og det dermed ble klart at opposisjonen ved hjelp av samarbeidspartiene Venstre og KrF trolig kunne tvinge gjennom et slikt vedtak mot regjeringspartienes vilje.

Det ligger åpenbart et ekte engasjement bak, men det er neppe tvil om at det også tenkes strategisk. Det er flere enn ett parti som gjerne vil gi innvandringskritiske Frp en nesestyver. Partiets landsmøtevedtak om null syrere har ikke gjort den saken bedre.

I en slik strategi passer det bra at det nettopp er en Frp-er, inkluderingsminister Solveig Horne, som får utfordringen i fanget.

Horne responderte kjapt ved å sende brev til alle landets kommuner, få dager etter Ap-landsmøtet, der hun spør om hvor mange flyktninger de kan tenke seg å motta – utover allerede vedtatt antall – og med svarfrist 27. mai, bare én måned senere.

Dermed overkjørte hun glatt IMDi, som allerede var i gang med å forberede en tilleggsanmodning, og det etablerte systemet, som bygger på et samarbeid med KS og en fordeling av forespørslene ut fra historiske bosettingstall, tjenesteapparat, arbeidsmarked mv.

Mange svarer

Alle som kjenner det kommunale systemet, vet at én måned er svært kort tid til å forberede sak og fatte politisk vedtak. Derfor er det overraskende at svarene likevel strømmer inn. Noen få har fattet vedtak om flere flyktninger, noen sier nei, mange ber om utsatt frist. Flere angir dato for når saken behandles politisk senere i år.

KS skrev også brev og anbefalte kommune ikke å avvente tilleggsanmodningen fra IMDi, men å forberede sak til politisk behandling. Samtidig ble de bedt om å kommentere de økonomiske virkemidlene.

Flere har gjort det, og som forventet ønsker flere bedre kostnadsdekning. Integreringstilskuddet ble ikke foreslått økt i revidert nasjonalbudsjett, men det pågår forhandlinger om revidert også – parallelt med forhandlingene om antall kvoteflyktninger.

Noen kommuner svarer ja til syriske flyktninger, selv om henvendelsen fra Horne ikke nevner nasjonalitet eller type flyktning. Men et ja til kvoteflyktninger vil høyst sannsynlig bety enda lengre venting for bosettingsklare flyktninger i mottak – et dilemma som stortingspolitikerne ikke har tatt opp. Er det riktig at syrerne skal gå foran i køen?

God vilje finnes

Uansett resultat kommer det neppe mange nye syriske kvoteflyktninger til Norge i år. Til det er tiden for knapp. Det skyldes ikke bare den kommunale saksbehandlingen og de praktiske forberedelsene som må gjøres, men også at IMDis utvelgelse av kvoteflyktninger er en omstendelig prosess.

Men stortingspolitikerne gjør klokt i ta kommunenes utfordringer inn over seg – det er de som skal gjøre jobben når vedtak er fattet. I mange kommuner er det stor vilje til å avhjelpe den akutte nøden i Syria og nærområdene. Den må de bygge videre på og bidra til gode, praktiske løsninger. Det er i det lange løp; les etter valget, viktigere enn å markere humanitet i absolutte tall.