Slik fikk han direktøren han ville ha

Samme dag som Drammens-rådmann Osmund Kaldheim ble utnevnt som ny administrerende direktør i Husbanken, kunne DN fortelle at stillingsutlysningen var blitt endret på en måte som gjorde det mulig for Kaldheim å være søker: Kravet om høyere utdannelse var blitt fjernet og erstattet med en formulering om at høyere utdannelse var ønskelig.

Kaldheim mangler høyere utdannelse, ut over et ufullstendig grunnfag i statsvitenskap.

Samtidig ble søknadsfristen forlenget med én uke. Én ny søker kom til: Osmund Kaldheim.

Dette skapte reaksjoner, idet Kaldheim er partifelle av Sanner, med blant annet to statssekretærposter for Høyre bak seg.

Det har også kommet reaksjoner på at ingen kvinner ble innkalt til intervju, til tross for at «balansert kjønnssammensetning» er et mål som nevnes i utlysningen. Dagens ledelse i Husbanken består av sju menn og fire kvinner.

Én av kritikerne var Helga Pedersen (Ap).

– Forvaltningspolitisk og personalpolitisk er det svært ugreit hvis det er sånn at regjeringen har endret spillereglene underveis, sa hun til DN.

Pedersen ba i et skriftlig spørsmål Sanner om å redegjøre for ansettelsesprosessen. I svaret fra 23. januar sier Sanner at hans ansvar er at Husbanken får den beste direktøren, og: «Det får vi med Osmund Kaldheim».

Stillingen ble lyst ut på nytt fordi man ønsket et bredere tilfang av søkere, ifølge Sanner, som skriver videre:

«Allerede våren 2015 lyste departementet ut stillinger som virksomhetsleder uten at det ble stilt krav om høyere utdanning. Departementet legger nå opp til at dette blir fast praksis for denne type stillinger».

Han begrunner dette med at det kan være flere måter å tilegne seg kompetanse på.

Både endringen av utlysningsteksten og den nye praksisen departementet legger opp til, er problematisk, av flere grunner. De handler ikke om Kaldheims kvalifikasjoner – han har en CV som opplagt gjør ham interessant for stillingen. Men framgangsmåten, med endring av utlysningsteksten, er ikke tillitvekkende. Den gjør det lett å mistenke at teksten ble skreddersydd for Kaldheim, og at det dermed ikke var reell konkurranse om det som må anses som en attraktiv toppstilling.

Det gjør ikke saken bedre at daværende kommunalminister Erna Solberg brukte samme framgangsmåte da Kaldheim i 2005 ble ansatt som direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Heller ikke da var han aktuell i første runde, men ble det etter at utdanningskravene ble senket. Kritikerne den gang mente at Manuela Ramin-Osmundsen var bedre kvalifisert og burde fått jobben.

Den nye praksisen med ikke å kreve høyere utdannelse til toppstillinger i staten, er også merkelig, med tanke på kvalifikasjonsprinsippet, som skal sikre at best kvalifiserte søker blir ansatt. I mange tilfeller kreves det høyere utdanning for å innfri dette kravet. Og selv om man kan være kvalifisert uten høyere utdanning, vil det bli enda mer skjønn i vurderingen av egnethet for stillingen når dette kravet fjernes.

Å senke utdanningskravene kan også være et uheldig signal fordi høyere utdanning blir oppmuntret og vektlagt, ikke minst av regjeringen.

Selv om Sanner neppe gjorde noe ulovlig, etterlater ansettelsen et inntrykk av skreddersøm og partiansettelse – at han fikk den direktøren han ville ha ved å tilpasse utlysningsteksten til søkeren. Det hadde vært ønskelig at han som kommunalminister satte standarden høyere for hvordan ansettelser i det offentlige skal gjennomføres.