Reformen er på beina igjen

Valget svekket kommunereformen – både politisk og praktisk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble valgvinnere, og mange motstandere av reformen ble ordførere. I tillegg satte valgkampen, og deretter konstitueringen av nye kommunestyrer, reformarbeidet på vent i kommunene.

Men mot slutten av fjoråret skjøt reformen ny fart. Mange kommuner ble ferdig med å behandle utredningene og startet opp forhandlinger. Så mange som over 120 kommuner deltar nå i forhandlinger basert på intensjonsavtaler om sammenslåing. I tillegg er mange utredninger ferdige eller i sluttfasen. Samtidig har flere kommuner valgt å hoppe av reformen etter at de har gjort sin plikt og utredet – eller en folkeavstemning har gitt nei-flertall.

Vi står foran et avgjørende halvår for kommunereformen. 1. juli er kommunenes frist for å ta sin beslutning. Det er kort tid igjen. Mange kommuner vil bruke februar og mars på politiske avklaringer, april blir måneden for innbyggerhøringer, og i mai og juni skal vedtakene gjøres.

Det er fortsatt vanskelig å si hvordan reformen ender. Den ble dødsdømt, men har stablet seg på beina igjen. I flere fylker hvor noen kommuner går foran, skapes det en dynamikk hvor flere andre også søker sammen. Det ser vi særlig i Vestfold, Sogn og Fjordane og Oppland.

To forhold kan bli avgjørende for om det blir store endringer i kommunestrukturen: Økonomi og folkeavstemninger.

Rett før jul presenterte kommunalminister Jan Tore Sanner (H) kommunereformens kraftigste økonomiske virkemiddel – som han lenge har varslet ville komme. Regjeringen vil tilpasse inntektssystemet til en ny kommunestruktur. Kommuner skal ikke lenger få ekstra tilskudd bare fordi de er små. Kommuner med store avstander og reelle distriktsutfordringer skal fortsatt bli kompensert for sine ulemper. Men kommuner i relativt tettbygde områder, skal ikke lenger få den samme kompensasjonen for å ha få innbyggere. De kan velge å slå seg sammen med andre for å løse sine utfordringer.

Mange kommuner kan tape mye penger på et nytt inntektssystem fra 2017, dersom de velger å fortsette som små. Dersom de slår seg sammen, vil de imidlertid få beholde alle tilskudd på dagens nivå i 15 år. Regjeringen har endret reglene for inndelingstilskuddet, slik at det er dagens inntektssystemet som gjelder. Den økonomiske forskjellen mellom ja og nei til sammenslåing kan i noen tilfeller bli på flere hundre millioner kroner i løpet av disse årene. Dette er nå et viktig argument i de lokale debattene om sammenslåing. Venstre og KrF støtter hovedtrekkene i forslaget, og Arbeiderpartiet har heller ikke avvist dem. Senterpartiet har lovet å reversere endringer dersom de kommer til makten etter neste valg, men det er dristig å gamble på at de vil få gjennomslag for det.

Flere reformprosesser stanset opp etter valget fordi nesten alle folkeavstemningene på valgdagen endte med nei-flertall. Folkeavstemning framstilles nærmest som en slags opphøyd form for demokrati og et udiskutabelt uttrykk for folkeviljen. Det finnes gode argumenter for å høre innbyggerne i en folkeavstemning. Ikke minst gir det en viktig beslutning om kommunens framtid stor legitimitet. Men i kommuneloven er det et virkemiddel på lik linje med høring, folkemøter og innbyggerundersøkelser – og kan ikke være hevet over problematisering. 

Bent Aslak Brandtzæg ved Telemarksforsking, og medlem i regjeringens ekspertutvalg, skrev i Kommunal Rapport før jul: «Dersom folkeavstemningen har lav valgdeltakelse og mobiliseringen for deltakelse er skjev, kan folkeavstemningen gi lite representativ informasjon om hva innbyggerne mener.»

Mens folk selv velger å delta i en folkeavstemning, blir et representativt utvalg spurt i en innbyggerundersøkelse. Meningen til et tverrsnitt av innbyggerne kommer fram, ikke bare til de mest engasjerte.