Nei til snik-kristifisering

Flere nordmenn, til og med statsministeren, mener at Jesus er den viktigste grunnen til at vi feirer jul. Av samme grunn er det mange som mener at den tradisjonsrike skolegudstjenesten ikke bare er naturlig – men noe vi bare må ha.

Langt fra alle er enige. I Voss gikk debatten så langt at skolene, i et forsøk på å gjøre alle til lags, omdøpte julegudstjenesten til «Jolesamling». Fordi presten planla å utelate «La oss be» før trosbekjennelsen, hevdet skolene der at elevene ikke skulle delta i en skolegudstjeneste, men i et inkluderende undervisningstilbud for alle i faget KRLE.

• Les også:Fylkesmannen griper inn i julesamling på Voss 

Jesus står sterkt i min familie. Selv kommer jeg ganske sikkert til å befinne meg i kirken på julaften. Jeg har således ingen problemer med å identifisere meg med ønsket om at ens egne barn skal få oppleve den samme hyggen som en selv har opplevd i barndommen. Det er vel av samme grunn at hver familie holder seg med sin familietradisjon, enten den er å spise ribbe eller pinnekjøtt, lese juleevangeliet eller å mate den halvt underjordiske fjøsnissen på låven med risengrynsgrøt.

Reell religionsfrihet innebærer en soleklar rett til å skape høytid på den måten man selv ønsker, i sin familie og i sitt privatliv. Men herfra til at det skal være skolens oppgave å inkludere alle barn i aktiv religionsutøvelse er over min fatteevne. La oss kalle en spade for en spade. Hvis en skolegudstjeneste ikke er en gudstjeneste i skoletiden, hva er det da? Og når kirken ikke lenger er en del av staten, hvorfor skal det offentlige organisere en kirkelig julefeiring i skoletiden da?

Man kan jo alltids prøve seg med argumentet om behovet for kunnskapsinnføring i norsk kulturhistorie. Satt på spissen – skal dagens ungdom forstå samfunnet de lever i, må de kjenne den kristne kulturarven. Eller som statsministeren nylig sa det fra Stortingets talerstol: «Det vil være en unnlatelsessynd å tilpasse oss så mye at vi unnlater den viktigste grunnen til at vi feier jul».

Men Jesus ble trolig født på sommeren, og jul er egentlig en hedensk skikk. Norden er faktisk det eneste området i hele verden der det gamle hedenske navnet på solvervsfesten overlevde innføringen av kristendommen, ifølge Store norske leksikon. «Selve navnet jul stammer fra norrønt Jólablót, eller Jól», står det der.

Betyr det at norske skolebarn må delta i rituell slakting for å forstå hva Juleblot, og dermed jula, egentlig handler om? Trolig like lite som de må delta i en julegudstjeneste for å forstå hva kristendommen er. Hvis det er læring som er poenget burde man, i motsetning til i Voss, ta elevene med på en ekte gudstjeneste en søndag. Men da bør elevene notere og observere fra galleriet – ikke synge kristne sanger og motta prestens velsignelse i kirkerommet.

Jeg tror da heller ikke at den virkelige grunnen til at mange nordmenn vil at barn skal delta i en julegudstjeneste i skoletiden er et ønske om kunnskapsoverføring, men følelser. Følelser som er sterkt knyttet opp mot tradisjoner og våre beste barndomsminner.

Ved konstruksjonen av begrepet «snik-islamisering» satte Fremskrittspartiet ord på frykten for hva som kan skje hvis vi lar religiøst betingete følelser definere hva vi skal fylle samfunnet med. I et Norge som for lengst har vedtatt å skille stat fra kirke finner jeg bare ett begrep som passelig kan beskrive hva offentlig organiserte gudstjenester i skoletiden egentlig er: «snik-kristifisering». God jul!

• Les også:Debatt: Skolegudstjenester - en del av det norske samfunnet