Naive politikere og den harde virkelighet

Dagens Næringsliv har denne uka fortalt om en høyskoleeier som skal ha hentet ut 100 millioner kroner i form av overføringer internt i konsernet. Pengene har ifølge avisa gått ut av landet og kan i praksis regnes som en fortjeneste, til tross for at det er forbud mot utbytter fra skoledrift. Eierne avviser framstillingen som feil.

Rikspolitikere, med Aps Trond Giske i spissen, er forferdet over det som skal ha skjedd. Da må man lure på hvor naiv det er mulig å bli. At det er forbud mot utbytte spiller liten praktisk rolle for dem som er gode på regnskapsteknikk. Internasjonalt har det vært en gryende debatt de siste årene om multinasjonale selskaper som knapt betaler skatt i det hele tatt. For eksempel viser offentlige regnskapstall at Google hadde en skatt på 1,8 millioner kroner i Norge i fjor. Da kan det ikke være overraskende at andre selskaper henter inspirasjon fra gigantene og tilpasser seg regelverket.

Politikerne på Stortinget kan selvsagt be Finansdepartementet om å sette i gang omfattende, komplisert arbeid for å endre skattereglene for å tette også dette hullet som gir mulighet for interne overføringer i selskapskonsern. På den annen side må det være helt greit at et selskap kjøper tjenester fra et annet. Utfordringen er å vite om det faktisk har være en reell leveranse eller ei.

Trår selskaper feil i slike saker, ligger vi straks faretruende nær ren svindel og forbryterske handlinger. Problemet er imidlertid at det nesten er umulig å kjenne til disse handlingene. Det er nemlig ingen innsyn i regnskapene til private bedrifter, selv om mange i stor grad lever helt og fullt på penger fra det offentlige.

Her trengs en lovendring. Den bør i alle fall ha to elementer:

1. Kommunens revisor må kunne ha fullstendig tilgang til regnskapsmateriale og annen dokumentasjon hos leverandørene, som er knyttet til kontrakten som er inngått mellom leverandøren og kommunen (eller staten). Dette er relativt enkelt å avgrense for alle parter, leverandøren kan bruke prosjektregnskap som kommunerevisoren får tilgang til – og dermed også tilgang til alle relevante bilag knyttet til prosjektregnskapet. Dermed blir det mulig å granske om noen har overfakturert eller har kjøpt tjenester til overpris – for eksempel internt i eget konsern.

2. Offentlighetsloven bør gjelde for private leverandører til det offentlige. Avgrensingen bør være den samme – opplysninger som er knyttet til kontrakter og kontakt med det offentlige må være allment tilgjengelig, med mindre taushetspliktbestemmelsene i forvaltningsloven kan brukes. Dermed vil også journalister og andre kunne kreve av store bedrifter, enten det er skoleeiere eller andre, å få innsyn i hvordan de offentlige ressursene brukes.

Pengene som stat og kommune bruker på å få levert tjenester til innbyggerne skal brukes effektivt. Det skal ikke være subsidiering av leverandører som overfakturerer eller på andre måter kaster bort dine og mine skattepenger. Det er helt naivt å tro at ikke mange leverandører gjør noe av det samme som blir påstått å ha skjedd i skolesaken. Løsningen er ikke høringer i Stortinget eller enda mer finregulert skattesystem. Løsningen er åpenhet.