Lettere å bli smurt?

I flere tidligere korrupsjonsdommer er beløp under 10.000 kroner vurdert som utilbørlige, og i ett tilfelle ble en fordel på 3.600 kroner vurdert som utilbørlig.

Et sentralt spørsmål i korrupsjonssaker er hva som kan betraktes som en «utilbørlig fordel». Lovgiverne har ikke satt konkrete beløp. Standarden skal settes av domstolene, og den skal følge det rådende moralsynet i samfunnet til enhver tid.

Fordelens verdi er ikke eneste moment retten vurderer; hvem som er mottaker og giver har også betydning. For eksempel stilles det strengere krav til de som forvalter offentlige verdier enn til ansatte i private selskaper.

Driftssjefen i Ruter AS, et offentlig eid selskap, ble i Oslo tingrett i fjor dømt for korrupsjon og ilagt en bot på 24.000 kroner, saksomkostninger og inndragning av beløpet han ble påspandert.

Borgarting lagmannsrett kom denne uka til motsatt konklusjon. Retten fant at de tre middagene driftssjefen i løpet av to år ble påspandert av Volvo, ikke kan anses som en utilbørlig fordel i straffelovens forstand. De begrunner det med at ingen av middagene hadde konkret sammenheng med anbudskonkurranser, at den økonomiske verdien var beskjeden, og at det ikke ble bevist at Volvo hadde som motiv å påvirke Ruters representant.

Rettens flertall fant at det heller ikke forelå brudd på Ruters etiske regler, som forbyr ansatte å ta imot ytelser som «er egnet til eller av giveren er ment å påvirke tjenstlige handlinger».

Interessant er det at rettens mindretall – lagdommer Iver Huitfeldt – på flere punkter er uenig i de andre dommernes begrunnelse, selv om også han gikk for frifinnelse. Det har sammenheng med at Ruters styreleder Bernt Stilluf Karlsen da han vitnet i retten forklarte at han nærmest hadde gitt driftssjefen «marsjordre» når det gjaldt å følge markedet for busser. Ifølge dommen anså styrelederen middager som dem driftssjefen var med på, som både nyttige og klart innenfor hva som er vanlig i forretningslivet – uten å skille spesielt mellom offentlig og privat virksomhet.

«Jeg ser det som helt OK at NN brukte og bruker sin fritid på å bli invitert ut til messer og på middager på restauranter i Oslo betalt av bussleverandører, dette er en av måtene å holde seg oppdatert på, det er slik markedet fungerer, det er vanlig norsk atferd», uttalte Karlsen ifølge dommen.

Når Huitfeldt slutter seg til frifinnelse, begrunner han det hovedsakelig med at driftssjefen ikke kan straffes «med det syn og den holdning Stilluf Karlsen har gitt uttrykk for». Styrelederen har, utenom linjen, gitt en enkelt medarbeider «marsjordre». Det kan vedkommende ha oppfattet som om han på en eller annen måte var «fristilt», ifølge lagdommeren.

Huitfeldt mener dessuten at Karlsens forklaring samsvarer lite med Ruters skrevne etiske regler, og at styrelederens syn på «vanlig norsk atferd» kan gjøre det vanskelig for andre medarbeidere å si nei til tilsvarende invitasjoner. «Kampen mot korrupsjon verden over er nettopp et oppgjør med tradisjoner og vanlige måter å etablere bånd på», påpeker han.

Denne dommen alene gir neppe grunnlag for å konkludere med at domstolenes syn på korrupsjon er blitt mildere, i den forstand at terskelen for hva som er en utilbørlig fordel er senket. Flere forhold enn kroneverdien spiller inn, og hver sak er ulik.

Men det er verdt å merke seg hva lagdommer Huitfeldt sier om betydningen av topplederens holdning. Hvis han kommuniserer andre normer og verdier enn de som er nedfelt i virksomhetens etiske regler, kan disse retningslinjene bli oppfattet som irrelevante.

Kommunale ledere som lurer på hvilke invitasjoner de kan takke ja til, bør uansett være seg bevisst at etikkens grenser er strengere enn straffeloven. Selv om middagene ikke er veldig dyre, kan sosialt samkvem med leverandører gi uheldige bindinger og svekke tilliten til at for eksempel kontrakter er tildelt på saklig grunnlag.