Krøsus kommune

«Festen er over – det er ikke kake igjen», var tittelen i Dagens Næringsliv da finansminister Siv Jensen (Frp) la fram det som ble et svært problematisk statsbudsjett for regjeringen. Så problematisk at de bare kunne løse det ved å pøse på med enda mer penger for å få flertall i Stortinget. Det er nemlig det største problemet med statsbudsjettet – hemningene er få.

Aldri før har Norge brukt så store summer fra tidligere oljevirksomhet for å finansiere løpende drift. Klassekampen har tidligere i høst gjort et enkelt regnestykke og kommet til at om regjeringen fortsetter nedover Siv Jensens allé, er hele fondet borte om 27 år – ganske nøyaktig én generasjon. Dét var ikke planen da fondet ble etablert.

Inntektene fra oljevirksomheten faller siden utvinningstoppen ble nådd for mange år siden, og oljeprisen er nede igjen på mer normale nivåer. Samtidig øker bruken av oljepenger i hvert budsjett, og ingen rikspolitikere virker å ha evnen til å sette på bremsen.

På toppen av at regjeringen tømmer sparegrisen raskere enn noen andre i oljefondets korte historie, kaster opposisjonen ekstra milliarder etter Kommune-Norge. Budsjettforliket tvang også fram mer penger til kommunene, selv om det er lite som tilsier at det virkelig er behov for dem.

Kommune-Norge er inne i gode tider. Netto driftsresultat, over tid den beste indikatoren på om kommunene har nok penger å rutte med, var meget godt i fjor og blir antakelig like bra i år. Gjeldsgraden øker ikke lenger.

I tillegg fører kommunereformen til at flertallet på Stortinget bevilger store summer på tilsynelatende litt tilfeldige grunnlag til kommuner som slår seg sammen. Ingen spør om kommunene som nå går sammen, egentlig trenger disse pengene. Svaret er antakelig nei. Tvert imot – sammenslåingene vil etter hvert lede til færre skoler og større barnehager, noe som kutter kostnadene.

Nå er det alltid gode ting å bruke mer penger på, og det er ikke vanskelig for samvittighetsfulle kommunepolitikere å bruke opp de ekstraordinært høye inntektene. Normalt ville imidlertid staten ha strammet inn kommuneøkonomien ved å holde igjen siden kommunens resultater allerede er gode. Men når regjeringen øyensynlig ikke kan få brukt nok oljepenger, er det heller ingen grunn til at kommunene skulle måtte stramme inn.

Slik går det når oljepengebruken er doblet på få år. Det henger delvis sammen med at fondet er mye større enn før, men først og fremst at rikspolitikerne ikke ser ut til å ta langsiktig økonomisk ansvar.

Noe av problemet er strukturelt. Staten har blant annet – i motsetning til kommunene – valgt den dårligste finansieringsløsningen for pensjon. Folketrygden dekkes løpende over statsbudsjettet, uansett hvor lenge siden utgiften faktisk oppsto. Her har statsregnskapet alvorlig behov for modernisering. Kostnadene ved langsiktige investeringer og velferdsordninger blir undervurdert når statskassen driftes etter et kontantprinsipp som egner seg bedre for en pølsebu på en sjakkturnering.

I mellomtiden fortsetter festen. Foreløpig er det imidlertid ingen tegn til at flertallet på Stortinget vil ta grep.

Kan hende får vi en kamp om offentlig tjenestepensjon i nær framtid – å avvikle den ordningen vil over tid spare stat og kommune for noe penger – men selv et slikt radikalt grep blekner mot de beløpene som smører det offentlige akkurat nå.