Krevende ansettelser

Rådmennene selv synes å være svært bevisste på dette. Nyansatte forhandler fram arbeidsavtaler som skal sikre dem økonomisk etter at en sammenslåing er gjennomført. De som allerede er i jobben, bruker kanskje den årlige medarbeidersamtalen til å endre avtalen de har, slik at de skaffer seg trygghet inn i en usikker framtid.

Hvordan skal så kommunene forholde seg til dette? Mange ser nå til Sandefjord, Stokke og Andebu, som er først i løypa og blir én kommune 1. januar 2017. Da skal dagens 20 ledere være erstattet av sju eller åtte.

Fellesnemnda ønsker å lyse ut stillingen som rådmann i den nye kommunen, men må først sikre seg at ingen av dagens rådmenn har rettslig krav på den. Dette ser nå ut til å være i orden. To av dagens rådmenn har allerede avtaler som innebærer at de ikke gjør krav på stillingen, den tredje er i ferd med å inngå en slik avtale.

Dermed ser fellesnemnda ut til å ha ryggen fri når de snart lyser ut den nye jobben som prosjektleder og dernest som rådmann etter at sammenslåingen er gjennomført. En slik avklaring må alle kommuner foreta før en eventuell utlysning.

Det er likevel vanskelig å se for seg at en rådmann som mener å ha krav på den nye lederjobben, men ikke får tilbud om den, vil gå til retten. Selv om han skulle vinne fram med krav på en stilling han ikke er ønsket i, og der tillit er avgjørende, vil seieren kun ha betydning for erstatningsbeløpet. For øvrig kan den fungere som et karrieremessig selvskudd.

Det er forståelig om politikerne ønsker en ny rådmann etter sammenslåing, i alle fall hvis det er snakk om en fusjon av flere og noenlunde likeverdige kommuner. At den nye kommunen også har en ny ledelse, kan være et viktig signal i seg selv.

Litt annerledes er det hvis en liten kommune går sammen med en stor. Da er det mer naturlig at jobben går til rådmannen i den store kommunen, slik praksis har vært ved de sammenslåingene vi har hatt de senere år.

Kommuner som ansetter rådmenn i denne perioden, trenger ledere som går til jobben med framtidsplaner og visjoner, selv om framtida til akkurat denne stillingen er usikker. Å ansette rådmann «på oppsigelse» er ikke heldig og kan skape en usikkerhet som kan bre seg i organisasjonen.

Samtidig må kommunen underveis i prosessen jobbe bevisst med hvordan de skal bruke kompetansen til ledere som blir overtallige, slik at de ikke ender med et loft fullt av spesialrådgivere med høy lønn og gode pensjonsbetingelser, men uten fornuftige arbeidsoppgaver. Det vil være et særdeles uheldig signal både til de andre ansatte og til innbyggerne.

Kommunene kan dessuten være tjent med å se velvillig på ønsker fra rådmenn som ønsker å sikre karrieren sin etter en sammenslåing. Kontinuitet i toppledelsen er viktig i en slik prosess, og å beholde rådmannens kompetanse kan ha stor betydning for at fusjonen skal bli vellykket. Derfor er det i kommunens egeninteresse å gi rådmannen en avtale som gjør at han føler seg ivaretatt og som motiverer til innsats.