Korrupsjonsmistanke kan sette tilliten på prøve

Ingen norsk politiker er hittil dømt for korrupsjon. To har vært involvert i saker som har vært etterforsket; ordfører Trude Drevland (H) i Bergen i 2015 og Ap-politiker Rune Olsø i Trondheim i 2017. Begge sakene fikk massiv medieomtale. Begge ble henlagt.

Nittedal-saken, der ordfører Hilde Thorkildsen (Ap) nå er siktet for grov korrupsjon, er slik sett enestående og oppsiktsvekkende. Hun er selvsagt uskyldig inntil det motsatte er bevist, men saken har likevel stor interesse.

Slik må det være i et åpent samfunn, selv om man skal ha forståelse for belastningen det medfører å være siktet for et så alvorlig forhold, gjerne i lang tid før det kommer en avklaring, først i form av henleggelse eller tiltale, og dernest en eventuell behandling i domstolen.

At etterforskningen trekker ut, vil være tungt for de mistenkte, men kan samtidig være viktig for deres rettssikkerhet, så lenge tiden brukes til å innhente og vurdere bevis.

Korrupsjon er en alvorlig forbrytelse, og politisk korrupsjon er særlig alvorlig fordi den går på tilliten løs. Den undergraver de grunnleggende prinsippene demokratiet er bygget på, som likebehandling av borgerne, at beslutningsprosessene skal være åpne og at avgjørelser skal være fundert i loven. Den er skadelig for legitimiteten til de politiske og institusjonelle systemene.

Strafferammene understreker alvoret; tre år for korrupsjon og for påvirkningshandel – det vil si den formen for korrupsjon der en tredjepart søker å påvirke en offentlig tjenestemann for å oppnå fordeler gjennom dennes nærhet til makten – og ti år for grov korrupsjon.

Det er verdt å merke seg at korrupsjon betegnes som «grov» når den er begått av offentlige tjenestemenn – herunder også politikere – selv om fordelen de har mottatt ikke nødvendigvis er så stor. Dette fordi slik korrupsjon anses som særlig samfunnsskadelig, fordi den utgjør et tillitsbrudd.

Heldigvis har nordmenn fortsatt stor tillit til politikerne, og tilliten til lokalpolitikerne er høyere enn til rikspolitikerne. Men den har sunket de siste årene.

Det vil dessuten være lokale variasjoner, og mistanker om uetisk atferd eller korrupsjon virker negativt på tillitsforholdet. Dette kan ramme politikerne generelt, også det store flertallet som er ryddige og rettskafne.

Det skal ikke være tvil om politikerne i sine verv tjener fellesskapet og ikke egne interesser. Derfor vil selv en mistanke om at egeninteresser er med i avveiningene være uheldig. Habilitetsvurdering er derfor en viktig «kontrollpost» for å forebygge korrupsjon og mistanke om korrupsjon.

Det er verken suspekt eller ulovlig å være inhabil, men det er en forutsetning at både den enkelte og det politiske organet som skal fatte beslutningen, gjør en konkret vurdering av dette.

Vil slekt, venner eller nære bekjente bli berørt av den politiske beslutningen som skal fattes? Hva med politikernes egne selskaper eller eiendommer?

En vurdering av habiliteten er viktig også for å unngå at man beveger seg inn i det korrupsjonsfeltet som kalles påvirkningshandel, der utilbørlig påvirkning skjer ved hjelp av mellommenn.

Mange kan ønske å påvirke politiske beslutninger i egen favør, og ofte står store økonomiske interesser på spill. Det setter integriteten til politikerne – som bør ha bred kontakt med innbyggere og næringsliv – på prøve.

Plan- og byggesak er i undersøkelser KS har gjort, utpekt som risikoområde nummer én når det gjelder korrupsjon. Også internasjonalt er dette høyt på lista. Det er naturlig at områder som berører store økonomiske verdier og er avhengig av tillatelser fra det offentlige, er utsatt. Det bør politikerne være særlig bevisste på.